HØSTFERIEspenning TIL BARNA
Det er alltid spennende med en ny barnebokserie. Særlig en mysterieserie skrevet av en bejublet spenningssnekker for voksne. Krimsensasjonen Helene Flood barnebokdebuterte i fjor med «Øya som glitrer i sølv». Boka introduserte fire unge helter med spesielle evner: Sofie som kan se gjennom vegger, Edvard som er en superklatrer, Kasper som kan svømme leeeenge under vann, og Olivia som snakker med dyr.
I førsteboka ble søskenbarna kjent med hverandre og egne krefter gjennom noen begivenhetsrike sommerferiedager. I årets frittstående oppfølger, «Huset som hvisker i natten», samles de igjen: Det er høstferie og Sofie besøker faren, hans nye kone, og halvbroren i Stockholm. Hun oppdager snart at besynderlige ting skjer på loftet i den gamle bygården. Urolig tilkaller Sofie tilkaller vennene, som iler til for å undersøke hva som foregår.
Det er en hel del. Lysende planker på loftet, luftige skikkelser, og stirrende fugler skjuler en hemmelighet som strekker seg tilbake til krigens dager. Da barna finner et skrin på loftet, blir det starten på et eventyr som rommer både tragisk kjærlighet, hekser, og høyst virkelige, skruppelløse skurker. Høstdagene blir høydramatiske, særlig for én av de unge detektivene.
Temporitt
Noe av det Flood gjør best, er å skape fart i romanen. Her er ingen slappe transportetapper. Hun er også god på å skape et miljø rundt barna, både av familiemedlemmer og av folka som bor i bygården. Da ting begynner å forsvinne, rettes mistanken mot flere av dem. Det er bra for dynamikken; leseren er aldri sikker på hvem som er fienden. Hasardiøse oppdrag med livet som innsats må til for å løse mysteriene.
At Olivia kan snakke med dyr er en åpenbar fordel for historieutviklingen. En storstutet katt oppsummerer eksempelvis husets historie. Det er like beleilig som det er lurt. Svakheten ved fortellingen er den samme som i førsteboka: Farten som holder liv i spenningen og får leserhjertet til å banke litt ekstra, går på bekostning av karaktertegningen.
Få trekk skiller barna i kvartetten fra hverandre – bortsett fra evnene. Det er i grunnen pussig at de blir såpass lite egenartede, for Flood greier utmerket å tegne for eksempel Sofies distré musikerpappa.
Koselig
Én av karakterene blir litt tydeligere i denne oppfølgeren; Sofie. Hun føler seg usikker på om pappaen egentlig husker henne når hun er i Norge hos moren. Han har jo fått et nytt barn. Sårheten er fint skrevet frem og tilfører mer personlig- og tematisk dybde til fortellingen.
Mer av det! For det er koselig å henge med disse barna. «Huset som hvisker i natten» er en underholdende oppfølger, fin både til egenlesning og høytlesning. Så er håpet at aktørene trer enda litt tydeligere fram etter hvert som dette fartsfylte spenningsuniverset utvikler seg.
SITAT: Farten som holder liv i spenningen og får leserhjertet til å banke litt ekstra, går på bekostning av karaktertegningen. / Her er ingen slappe transportetapper.
TEMPORITT: Helene Flood er rågod til å skape fart og spenning. Forhåpentlig får barna og deres historier litt mer egenart etter hvert i denne passe skumle mysterie-serien. / Thrillerdronning Helene Flood skaper super spenning for barna, men noe går tapt i all farta.
Helene Flood
«Huset som hvisker i natten»
Aschehoug
2024
9788203453137
7-12