Gjør de store små

Oslo forsvinner foran øynene på detektiv Fluffenberg. Bare et stort, grått ingenting er igjen. Det er krise: Én ting er at mennesker «som ikke gjør noen nytte for seg, såkalte barn», forsvinner. Verre er det at også Fluffenbergs medaljer fordufter. Detektivens venn, kongen, beordrer etterforskning. Kongen vil selv hjelpe til, han er tross alt klarsynt. Fluffenberg vil helst ikke ha kongsdattera som belønning, men en fortjenestemedalje med sverd og dobbel bolle, hadde vært topp.

Deretter går alt sin skjeve gang: Makkerne hanker inn høyst tilfeldige eksistenser til avhør, for å oppklare mysteriet. De mistenkte – Fakiren fra Klæbo, Magica fra Byll, Petra Prügelknabel – stilles sylskarpe spørsmål av typen; hva fikk du til jul, og fikk du yougert i matpakken som barn. Etterforskningen er under enhver kritikk, men overraskende nok løser Fluffenberg saken på beste Agatha Christie-vis.

Dette er bittelitt av det rikholdige innholdet i Erlend Loes og Kim Hiorthøys nye bildebok/ tegneseriebok for barn, om verdens beste detektiv. Underveis blir absurde innslag, referanselek, usakligheter, rumpesnakk og tulling med tidsånd og virkelighet. Det er et morsomt og fullstendig uforutsigbart scenario som utspiller seg.

SKEPTISK

Loe og Hiorthøy er et godt etablert radarpar, og har tidligere skapt bøkene om Maria & José og de uforlignelige fortellingene om Kurt, som nærmest har fått kultstatus. Årets bok er nummer to i rekken om Fluffenberg og kongen. For førsteboka, «Hvem rumpet brunosten», fikk duoen pris i kategorien COMICS – Early reader på bokmessen i Bologna (verdens største bokmesse for barne- og ungdomslitteratur). Boka høstet begeistret kritikk også her hjemme.

Teksten i årets barnebok er gjenkjennelig Loesk. Han tøyser med det meste. Innledningsvis parodieres detektiv- og dokumentarsjangeren: «Oslo. Norges hovedstad. Vakkert rammet inn av fjorden, og rullene, grønne åser». Han er i grunnen god på poetiske åpninger i flere av bøkene sine, Loe. Siden er det pek til eventyrsjangeren, samtidskommentarer, og ikke minst det som gjør ham festlig for både barn og voksne: Håpløse logikk og tvilsomme påstander.

Skepsisen til barn går igjen i flere av Loes bøker. Men selv om det her tulles med at barn er ubetydelige «småting», så er fortelleren Loe alltid på lag med dem. Han gjør ikke barneleserene mindre, heller «overlegne»: Figurene i boka er barnslige og korttenkte, mens barna vet mer. Det er en fin leser-posisjon. Storfolk, som detektiver og konger, er sånn passe imponerende. Den bukseløse kongen er virkelig ikke majestetisk.

HYLLER FANTASIEN

Hiorthøys tegninger i ruter kan veksle mellom det skakke og det vakre, som bildet av byen. Portrettene av aktørene kaller på smilet, samtidig som han fint og presist fanger det emosjonelle samspillet mellom dem. Rutene med nærbilder av kongen og Fluffenberg, eller «Fluffemann» som kongen kjærlig kaller ham, er kostelige. Særlig fordi detektivens ansiktsuttrykk er komisk lette å lese: Enten den tynn-skjeggete, stor-nesete og litt shabby fyren undrer seg, er skeptisk eller fortvilet.

Virkelighetsreferansene i årets bok, enten det er til tidsånd eller velkjente ord og uttrykk, går nok barna hus forbi. Det gjør ikke så mye, for her er mye tilgjengelig verbal og visuell humor. Og fantasien i boka appellerer til alle: Hvem har ikke drømt om en spak som kan forvandle virkeligheten, for eksempel gjøre kongens seilbåt om til et svevende skip med pølsekantine og luftanalysemaskin? Tegneserieboka er en finfin hyllest til magien og fantasien, og festlig lesning, i ord og bilder.

DUMME VOKSNE: Erlend Loe gjør de voksne dummere enn barna. Det er et festlig og sympatisk trekk.

Erlend Loe/ Kim Hiorthøy (ill)

«Kongens fortjenestemedalje med sverd og dobbel bolle. Et kriminalmysterium fra virkeligheten»

Cappelen Damm

2024