JENTER SOM MEG

Asya er ingen typisk karakter i norsk ungdomslitteratur og derfor så hjertelig velkommen. Hun er munnrapp. Av og til frekk og usympatisk. Og veldig sårbar. Men først og fremst er hun rasende. Hun misliker læreren som ikke uttaler navnet hennes riktig, hun er sint på «hvite bitches» som ikke forstår hvorfor hun bærer hijab, og hun er drittlei av å bli «blikka» eller det som verre er av middelaldrende «nordmenn».

Og ikke minst er hun veldig forelska i Yunus, som engang sa noe pent til henne, til tross for at Asya oppfatter seg selv som stygg, «en svak firer på en god dag». Det er søsteren som er den pene og lyse, prinsessa, i familien. Så Asyas plan er å være smart. Bli advokat. Komme seg ut av kjellerleiligheten på Nordstand, bli noe mer enn foreldrene, som hun skammer seg over. Da hun begynner på videregående får hun én venninne, og hun nærmer seg Yunus.

Problemet er bare at han har kjæreste. Som heter Kristine.

Skam

Bibi Fatima Musavi (f. 1998) er debutant, men skriver med imponerende sikkerhet. Hun bruker egne erfaringer, men romanen er langt fra privat. Tingene sekstenåringen Asya baler med er allmenne; forelskelse og drømmer, frustrasjoner over skole, og irritasjon over foreldrene og hjemlige krav. Samtidig sliter Asya med kulturspesifikke forhold. Hun er troende, men irriterer vettet av seg over mansdominansen i egen kultur. Hvorfor kan ikke en kvinne slippe en hørbar promp når en mann kan? Hvorfor er en kvinne ødelagt hvis hun skiller seg?

Dette siste blir en sak hun gråter sine modige tårer over, siden søsteren Raina er gift med en mann (bare kalt Eselet av Asya) som bedrar henne, til tross for at Raina er den snille, underdanige, pene og lyshudede. Dette siste plager Asya. Hun kjenner så sterkt på utenforskapet, over at hun ikke er hvit med alle muligheter, med derimot møtes med stereotype forestillinger. Samtidig bærer hun på stereotype forestillinger selv, og opprettholder skillet mellom «oss» og «dem» – altså de hun betegner som «nordmenn» og «de hvite folka».

Selv om hun er norsk, identifiserer Asya seg mer som muslimsk innvandrerkvinne. En som sikkert blir overvektig og får diabetes, tenker hun beskt. Som muslim og kvinne står hun nederst på rangstigen: Ingen hører eller respekterer «jenter som meg».

Splittelse

Romanen gir nye perspektiver; om hvor integrert et skjønnhetsideal om lyshudethet kan være, om hvordan det er å vokse opp med foreldre som aldri kan hjelpe med skolearbeidet, og om hvilke hverdagslige utslag skam over fattigdom gir; som at Asya aldri bruker plastposer hjemmefra, de er jo fra innvandrerbutikker = lavstatus. Derimot er Asya stolt når hun får spørsmålet om hvor mange søsken hun har og kan svare ett. Innvandrerfamiliene har jo mange barn, nok et tegn på lavstatus for ungjenta.

Asya er en interessant karakter; rappkjeftet, av og til hard, og veldig sårbar. På et vis er hun offer for eget fiendtlige blikk. Det er ikke bare «de andre» hun nedvurderer, men også familien, de nære. Det er en fortvilet sitasjon hvor tilhørighet er vanskelig – både hjemme og ute. Det sinte blikket kan gjøre at hun virker usympatisk. Samtidig er hun en elskelig; en følsom kriger med drømmer og handlekraft.

«Jenter som meg» er en lovende debut om dem som knapt høres i støyen av negative nyheter om det Asya kaller «mullamafian» og de kriminelle gutta. Leseren er nysgjerrig på hvordan det går med henne og håper på oppfølger: Vil Asya dyrke et sint utenforskap, strebe mot et høystatusyrke, eller forfølge skrivedrømmen?