SLUKEBOK OM KUNSTNERgeni
For noen år siden leste jeg et intervju med datteren til en av våre store billedkunstnere. Hun sa, etter hukommelsen: ‘Store kunstnere er sjelden store mennesker’. Sitatet dukker opp i hodet under lesningen av Jon Ewos biografi: «Gustav Vigeland: Kunstner, geni og kranglefant». Boka, som opprinnelig er rettet mot ungdom, er utmerket lesning for enhver som er bare ørlite interessert i én av Norges mest overveldende kunstskatter.
Biografien anvender både tradisjonelle og formutprøvende grep i fortellingen om kunstneren og Vigelandsparken, eller Frognerparken. Den åpner med en direkte henvendelse til leseren, til et «du». Dét signaliserer at boka primært er tenkt for yngre lesere, men gjennomgående henvender Ewo seg bredt. Han forteller levende om Vigelands liv og grandiose livsverk. Om barndom i Mandal, om faren som forandret seg fra strengt troende til utro og alkoholisert, om det lille guttens tegnebegavelse.
Senere kommer livet som utsultet kunstner i Kristiania/Oslo, før den unge mannen finner støtte hos etablerte kunstnere, som skaffer ham sponsorer. Selve hovedverket, Frognerparken, er en selsom historie. En ny fontene skal pryde plassen foran stortinget. Vigeland skaper et enormt kar båret av seks menn. Men plassen er for liten, hva med å bruke Slottsparken? Prosjekter vokser. Og vokser. Den hardtarbeidende kunstneren har store visjoner – han trenger en hel park til skulpturene!
Menneskesøylen
Kunstverket Ewo bruker mest tid på er Monolitten, eller Menneskesøylen: Fra den enorme steinblokken sprenges ut i ett stykke! og fraktes sjøveien til Oslo, til arbeidet med å reise monstersteinen (fundamentert åtte meter ned i bakken), og med å meisle ut de 121 menneskene som kravler oppover. Partiene om monolitten er skilt ut i egne brokker, og vekslingen med den kronologiske, biografiske historien gir god dynamikk til boka. En voksen leser begeistres over ingeniør- og steinhoggerkunsten.
En yngre leser kan bli utålmodig av detaljnivået her. Men det fine med boka, som har superlekker, funksjonell design, er at leseren kan hoppe i teksten og for eksempel heller lese om Vigelands vei mot annerkjennelse: Den unge kunstneren lager byster av kjente folk for å livnære seg. Han gjenskaper vennlige Bjørnson og mugne Ibsen – som sitter med klokke for å sjekke at kunstneren ikke overskrider sine tilmålte ti minutter, samt storheter som Grieg og Hamsun.
Fascinerende fotografier krydrer boka.
Ungt blod
«Kranglefant» i tittelen refererer til diskusjonene med kommunen og motstandere for å få til parken. Blant de mest negative var herværende avis, som mente det var feil at én kunstner skulle få boltre seg så mye. Skulpturene var dessuten «stygge og klumpete», mente Dagbladet. Mest tid vier Ewo til Vigelands arbeid, men også kvinnene i kunstnerens liv vies plass.
Vigeland likte dem pur unge. Han giftet seg to ganger. Først motvillig med Laura, kvinnen han hadde fått to barn med. Ewo skriver: «Så vidt vi vet, møter han aldri de to barna sine». Laura erstattes av en sekstenåring, Inga. Som erstattes av Ingerid, som er atten. Vigeland er da femti, kontrollerende og sjalu. Livsverket ser han ikke ferdig. Siste skulptur kom opp i 2002.
Slukt
Både kilder og valg Ewo har tatt, er dokumentert avslutningsvis i boka. Han er også tydelig på at han stedvis spekulerer. Det eneste jeg stusser over er vektleggingen av ‘fedrenes synder’ når det gjelder Vigelands sans for elskerinner. Som om hangen er farens skyld. Muligens bygger dette på Vigelands egne ord.
«Gustav Vigeland» bugner av spennende stoff, knakende godt formidlet. Ewo skildrer en livsskjebne som beveger, og boka ble slukt. For den som vil lese mer kan Roy Jacobsens nydelige flis av en personlig bok om parken anbefales. Begge bøkene er store leseoppturer.
Sitat: «Gustav Vigeland» er en skikkelig opptur og anbefales alle./ Vigeland liker dem pur unge.
Bilde: Jon Ewo har skrevet mye for barn og unge. Boka om Gustav Vigeland er en leseopptur.