Gørrgodt om å fronte fortidas demoner

Vi som har tatt vakter på et (seil)skip kjenner begrepet «Hundevakta»; den hardeste vakta om natta. Og det er nettopp en beinhard økt i et stort mørke svenske Mirja Unge skildrer i den Augustpris-nominerte romanen «Hundenetter»: Etter mange år i Stockholm returnerer fortelleren Nadja til skogsbygda der hun vokste opp med hippiforeldre som var ute av stand til å gi støtte og omsorg.

Hun etablerer seg i det skrale og maurinfiserte barndomshjemmet. At det ikke skal bli et nostalgisk møte med bygdeidyll, signaliseres kjapt; den aller første Nadja møter er bygdas dømte øksemorder. Nadja prøver å skape seg et liv i bygda: Hun tar vakter på ungdomshjem, hogger ved for å holde angsten unna, oppsøker venner og bekjente, som den forfyllede ekskjæresten Sauli.

Da Nadja begynner å stille spørsmål om ting som foregår i bygdesamfunnet – hva skjer egentlig oppe på setra der unge jenter løper rundt lettkledd – slår bygdejustisen til. Den er steinhard. Her er det guttas lov som gjelder – sånn var det da Nadja vokste opp og sånn er det nå. Snart trues hun, snart luskes det i skogen bak huset, snart henger det et gapende gjeddehode på låveveggen.

Unik signatur

Dette høres kanskje ut som krim, men først og fremst er romanen en fortelling om å møte fortidas demoner. At Nadja er traumatisert av hendelser i oppveksten antydes tidlig. Det er vanskelig å spise og enda vanskeligere å bli berørt. Noe skjedde på en fest i ungdommen, flere av gutta hun nå gjenser, forgrep seg på henne.

Tidene – før og nå – glir i hverandre. Da Nadja gjenser guttas mødre, gjenopplever hun foreldremøtet der den aggressive seksualiserte adferden diskuteres. Mødre som sier; de er jo så fine gutter, de «leker jo og trenger å prøve kreftene og kroppene sine». Eller som Nadjas mor sier: «Var det så farlig da det var jo klassekameratene dine».

Sitatene viser noe av Unges uortodokse språkføring. Den er vanskeliggjort, gjennom en uvant kommabruk. Inntrykket er likevel at stilen er mindre fremmedartet her i hennes forrige; den glitrende gode «Jeg går og lever» (norsk 2020), for øvrig et uttrykk en gjenfinner i årets roman.

Et dyrisk mørke

Så henger da også romanene sammen på et vis. Tidligere titler er «Jernetter» og «Motsols». Som årets tittel antyder de noe strevsomt; det er karrige liv Unge skriver frem, via en skittenrealistisk stil. Stilen minner om Annie Proulxs «steinharde realisme», der livet beskrives som ‘et hardt, støvete ritt’. Proulx er forfatteren bak filmsuksessen «Brokeback Mountain», som hadde to skjønnasser i hovedrollene. I Proulx novelle har de tenna på tørk, er hulbrystede og kroknesete.

Også Unge fremhever det uskjønne hos karakterene. De er skitne, pløsete, forfyllede. Håret er pistret og fett, neglene har render. En siste biperson er den ekle, uhyggelige hunden. Den lusker rundt som legemliggjøringen av ydmykende «hundeliv» og det dyriske mørket i bygda. Som Proulx bruker Unge naturen som virksom kontrast til det heslige, og Unge skildrer årstidene, blomstene, åkrene og fuglene på poetisk vis. Likeledes gjør de sjeldne øyeblikkene av nærhet og tillit leseren oppmerksom og berørt.

Kollektivromaner

Det er godt å lese Unge, tross mørket. Som tidligere skaper hun hele samfunn, en slags kollektivromaner, der de omsorgsudyktige foresatte, de tafsende, truende gutta, volden, fattigsligheten og misbruk skildres. I årets roman er fortelleren voksen, og forteller gjennom jobben om de utsatte ungdommene. Ømheten for dem er enorm og den beveger.

Likevel virket enkelte av Unges tidligere bøker sterkere på denne leseren, fordi fortelleren der selv er ungdom. Farene og overgrepene er ikke fortid, men hverdagen. Skjønt, fortiden lever nærmest som nåtid også i Nadja. «Hundenetter» er gripende, rå og ømhjertet litteratur. Unge er en soleklar favoritt blant de nordiske forfatterne, og et litterært bekjentskap av de sjeldne.

Bildetekst: Svenske Mirja unge skriver slående romaner om misbruk og drittliv på bygda.

Sitat: Karakterene er skitne, pløsete, forfyllede / Her er det guttas lov som gjelder – sånn var det da hun vokste opp og sånn er det nå. / Den lusker rundt som legemliggjøringen av ydmykende «hundeliv» og det dyriske mørket i bygda.