Ung jente på lukket avdeling
«Jeg har forandret noe i oss alle», tenker tenåringen Mia i Sanne Mathiassen «Mia har forlatt chatten». Allerede tittelen forbereder oss på at dette ikke er en solskinnshistorie. Mia må gjennom noe – alene. Dedikasjonen på førstesida viser hvor vi skal: «Til alle som teller». Da vi møter Mia har hun akkurat blitt fulgt inn på lukket avdeling. Her skal hun tilbringe de neste ukene, sammen med andre ungdom som sliter. Det blir harde uker.
I en vev av dagsrapporter og tilbakeblikk får vi innblikk i hva Mia sliter med. Hun har en tvangslidelse, der hun må telle ting, ellers vil forferdelige ting skje. Manien begynte rundt tolvårsalderen; Mia kommer stadig for sent til skolen, fordi så mye må telles på veien. Foreldrene blir bekymret. Det løser Mia ved å bli «dødsgod på å skjule det». En stund går det bra. Så skjer noe forferdelig som fører henne inn bak låste dører.
Bra tempo
Mathiassen skriver med godt tempo, knapt og konsist. Her er Mia nyankommet: «Dyna lukter annerledes. Sterilt. Veggene er hvite. Kroppen min synker ned i den fremmede madrassen. Om jeg ligger lenge nok, blir jeg kanskje borte. Jeg tror det hadde vært det beste». Stilen er like sparsommelig og naken som rommene Mia befinner seg i. Sitatet viser også det som plager Mia: Skyldfølelse.
Hun føler seg som en belastning. Moren er blitt et eneste «langt, tungt sukk». Mia tenker: «Jeg har ødelagt familien min». Det er sårt. Slike tanker kan unge lesere kjenne seg igjen i (diagnose eller ikke), i en periode av livet da å leve opp til egne og andres håp og forventninger, hviler tungt på dem. Gradvis avdekkes det hvorfor alt har blitt så ille for Mia nå. Det handler om lillebroren Jonas, som Mia ikke greide å redde.
Livet på innsida
Det gode drivet i romanen skyldes ikke bare et økonomisk språk, men dynamikken som skapes ved at romanen har tre spor: Mias fortelling, som er en rapport fra innsida, i dobbel forstand. Hun forteller om eget indre liv, men også om de andre ungdommene på innsida av lukka avdeling:
Johanne med spisevegring, Frida som har kuttmerker på armene, Alfred som knapt sier et ord, mystiske Mikkel, og slitsomt positive Ludvik, og som Mia ender med å dra til. Både samtalene med psykologen, dagliglivet på avdelingen, og også sterke scener, er en del av Mias fortelling.
Bokas andre spor er fortellingen om lillebrorens ulykke, og mens det tredje er venninne-chatten, som Mia har forlatt. Den representerer små, fine brudd i teksten. Barndomsvenninnenes samtaler handler om hva som er skjedd. Hvordan skal de egentlig håndtere dette, hva skal de si til andre og til Mia?
Viktig
Romanen slutter i overkant brått. Samtidig er det et pluss at Mias vanskelige situasjon ikke løses- og ender med en easy fix. Jeg tar meg likevel i å begå kardinalsynden å ønske at romanen var litt annerledes; at Mathiassen ikke skrev inn et alvorlig traume, i tillegg til tvangslidelsen. Og heller gikk mer i dybden på den situasjonen.
Det er den voksne leserens refleksjon, som ikke vil forstyrre en yngre leser. Romanen anbefales, fordi den er medrivende, gir forståelse og kunnskap. Og den har et språk og en tone som er håpefull, og tidvis fandenivoldsk. Som i referansene til jula/julesangene som løper gjennom romanen og gjør at Mia definerer fortida slik: «før hodet mitt ble fullstendig svart senker natta seg».
Sanne Mathiassens femte roman tar ungdommers psykiske helse på alvor.
Sanne Mathiassen
«Mia har forlatt chatten»
Vigmostad & Bjørke
Sårt om skyldfølelse
9788241964749