Frihetslengsel, galskap og sex

For storparten av norske lesere er forfatterskapet til Tezer Özlü antakelig ukjent, i likhet med mye annen tyrkisk litteratur, når vi ser bort fra Orhan Pamuk, Elif Shafak og Yasar Kemal. Özlu hadde da heller ikke en stor produksjon, men hennes «Barndommens kalde netter» fra 1980, regnes som en moderne, tyrkisk klassiker. Nå foreligger boka for første gang på norsk.

I romanen risser forfatteren opp en kvinnes liv – i fragmenter – som likevel sys sammen til en helhetlig, bevegende og poetisk tekst. Den knappe, nøkterne stilen kan minne om franske Annie Ernaux, mens hvordan Özlu favner et helt liv i et kortformat, trekker tanken mot kanadiske Alice Munros noveller. Selv var den tyrkiske forfatteren inspirert av Franz Kafka.

Alt ligger til rette for spennende lesetimer, med andre ord. Tittelen signaliserer at det ikke er en idyllisk barndom som tegnes: Fortelleren vokser opp i en konservativ familie, med en søster og bror. Kulden regjerer; i det trekkfulle i landsbyhuset, i ekteskapet mellom foreldrene, men også i ungjenta selv. Etter hvert flytter hun til storbyen, Istanbul, for å gå på en streng, nonnedrevet skole. Siden venter opphold Europa. Men friheten og tilhørigheten hun så desperat lengter etter, er like smertelig langt unna, uansett hvor hun er.

Galskap

«Barndommens kalde netter» er Özlüs siste roman. Hun døde av kreft i 1986, førtito år gammel. Romanen ligger visstnok tett opp til forfatterens eget liv. Det er mye mørke her: Ungjenta overlever et selvmordsforsøk. «Dag og natt tenker jeg på å ta livet mitt».  Senere er hun innlagt på psykiatrisk institusjon og får elektrosjokkbehandling. Skildringen av dette – av angsten og den klaustrofobiske innestengtheten – er forferdelig lesning.

Beskrivelsen av de mentale svingningene er så presise at leseren kan forstå dem: Depresjonen og tomheten, og ikke minst euforien, når tankene hennes går på høygir og vrangforestillingene tiltar. Hun vil så gjerne koble seg på verden, men det er hardt. Følelsene er ikke alltid med. Som da hun gifter seg første gangen. Full, og mest for å kunne kjenne tryggheten ved ligge inntil og ha sex med en mann.

Bakteppet er hjemlandets politiske historie, også i dette kan Özlü minne om Ernaux. Både de personlige og politiske smertepunktene er med. Militærkuppet i Tyrkia i 1971 er et sår i nasjonen og i fortelleren. Broren er blant dem som arresteres. «Vi vokser opp i raseri», tenker fortelleren.

Sex er livet

Så plukk opp denne lille romanen, som er et poetisk konsentrat av et liv. Den er interessant, vakker og tidvis skrekkelig lesning. Det handler om livets steder – «frukthagene mellom luftige trehus» på landsbygda, og storbyens «mørke bulevarder og søplete gater» – og om lengselen ut av et frakoblet og dermed ensomt liv. Om frihet til å «delta i dette glupske livet».

Tross dystre hendelser utvikler romanen seg mot lys og forsoning, før den munner ut i en lengre hyllest til sex. Sammensmeltningen mellom elskende «må være meningen med menneskelivet», reflekterer fortelleren og videre: «Jeg kjenner ham i den våte og varme kroppen min. Livets vakreste øyeblikk. Øyeblikket da jeg kjenner dypt inne i meg at havene, strendene, vindene, jorda og himmelen forenes med livet».

MODERNE: Moderne fremmedfølelse og frihetslengsel preger hovedpersonen i denne romanen med forord av Burcu Sahin.

Tezer Özlü, «Barndommens kalde netter»: Rystende og desperat moderne klassiker