Litt skuffende sommerkos for de små
Multikunstner og lege Trond-Viggo Torgersen har spredd glede og kunnskap med bøker, sanger, tv-programmer og komiske figurer i flere tiår. Han har et stort hjerte for barna, og har vært barneombud. Noen bildebøker er det også blitt.
En personlig favoritt er «Flode alene» fra 1985. Jeg har knapt ledd så mye av en bildebok som av den, mye takket være Vivian Zahl Olsens festlige tegninger av flodhesten Flode med tenna på tørk. Samtidig er teksten i klassikeren god, skrevet med alvor og klokskap.
Det er her det skorter i Torgersens nye bok, «Bestefar er en luring». Verbalfortellingen virker tam, språket nærmest litt uengasjert. Det hjelper ikke nok at Eldbjørg Ribes særegne illustrasjoner skaper en lun sommeridyll som det er lett å drømme seg vekk i.
Nostalgisk idyll
Bokas jeg-forteller er hos besteforeldrene med lillebror og en liten jente, kanskje søster eller kusine. Sommeridyllen er komplett, med turning på gresset, hopping fra stein til stein i skjærgården, drops og kakao. Og ikke minst; besteforeldre som er tilgjengelige og klare for litt skøy. Særlig bestefar er en luring, som tittelen sier.
Han skryter av en bragd han mestrer: «Det store herrespranget». Siden bestefar er gammel turner tviler ikke barna på at han kan noe fantastisk. Men bestemor hindrer ham i å vise dem spranget. Hun er redd for at bestefar skal skade seg. Så en dag da bestemor er ute av hus, rigger de gjenværende til stua. Nå skal det akrobatiske spranget skje.
Tam
Det visuelle førsteoppslaget setter stemningen: Barn og besteforeldre sitter på trappa foran huset. Nakne tær i gresset, tegneserier og en lekeseilbåt henslengt på trappa, og alle fem omgitt av flaksende sommerfugler. På motsatt side åpner verbalfortellingen: «Bestefar sa at han kunne gjøre Det Store Herrespranget. Jeg visste ikke hvordan det var. Bare at det var et stort sprang».
Åpningen virker uventet tam og pirrer ikke nysgjerrigheten. Den nærmest litt avmålte tonen fortsetter gjennom boka. Det er en språkføring på sparebluss. Torgersen kan bedre enn dette. Kanskje er det forfatterens egne erindringer som legger et matt slør over fortellingen. At barna slett ikke får sett bestefars sprang, kommer slik ut av barnemunn: «Det var en skuffelse alt sammen».
Det er bra at Torgersen velger et «jeg» til å fortelle, for å skape en nærhet til barnet i fortellingen og til barnet som skal oppleve boka. Men stemmen virker ikke veldig levende, enn si troverdig. Det kan være at denne leseren hadde for høye forventninger, men les selv nedenfor. Tonen i sitatet virker flat, uten den musikaliteten vi vet Torgersen har inne:
«Etterpå badet vi barna lenge. Helt til bestemor sa at Nils var nesten blå på leppene. Jeg prøvde å ikke hakke tenner, for jeg ville bade mer.»
Todelt
Ribes illustrasjoner skaper en følbar sommeratmosfære, med solvarme og mange dyr i aksjon. Her er sommerens insekter, fisk og krabber. En liten mus er gjennomgangsfigur. Om ikke handlingen i verbalfortellingen er dramatisk (det som skal skje – det store spranget – skjer ikke i det hele tatt, i alle fall ikke sånn at barna ser det), går det temmelig hardt for seg for musa!
Den tilfører humor, slik noen av de andre illustrasjonene også gjør. Jeg flirer av bestefars furtefjes når bestemor hindrer ham i utføre spranget. Her er også detaljer for barnet å feste seg ved: Det som kalles «things out of place» på billedbokspråket/noe som ikke er helt som det skal; en lampeskjerm på skakke, en fisk med skjerf, en figur på vei ut av fotografiet på veggen.
«Bestefar er en luring» oser av sommerbok og er vel verd en lensning, men da særlig på grunn av den visuelle fortellingen, som gir ordentlig godfølelse. Og bestefar er en artig type, en lurendreier som skaper moro og kos for barnebarna. Det kommer bare ikke så godt til uttrykk i teksten.