JOAN DIDION: Blå kvelder
De siste ukene har jeg genlest et par bøker av Joan Didion, som døde i 2021. «The Year of Magical Thinking», er en memoarbok jeg kommer til å lese enda flere ganger. Hennes «Blå Kvelder» om datteren og datterens død er også god, men – pussig nok – ikke så sterk (litterært og følelsesmessig) – som boka om ektefellens død i «De magiske tankers år» (norsk, 2007).
Hvorfor ikke? Nedenunder er anmeldelsen min av «Blå kvelder» i Dagbladet, fra 2012.
MORSROLLE, SORG OG ALDERDOM I ET MATT SLØR AV GLAMOUR
BOK: Med en whisky i hånden – og midt i en utlegning – faller Joan Didions ektemann og samarbeidspartner gjennom førti år sammen over middagsbordet og dør, i 2003. Fortellingen om livet deres blir til ”De magiske tankers år”(2005), som kommer bare noen måneder før parets eneste barn også dør. Én sorg legger seg på en annen, og Didion skriver sorgmemoarbok nummer to, ”Blå kvelder,” om livet med og uten datteren. Nå foreligger den på norsk.
Anklager
Didion ser tilbake på livet med adoptivdatteren Ouintana, som ekteparet fikk som spedbarn og oppkalte etter et sted i Mexico. Didion forteller om adopsjonen, datterens bryllup, og det lange sykehusoppholdet på slutten av livet hennes. Scener fra Quintanas oppvekst vises frem, som da femåringen ringer en psykiatrisk institusjon for å få greie på hva hun skal gjøre hvis hun blir gal, eller henger opp lappen ”Mammas uttalelser:” ”Puss tennene, børst håret, hysj, jeg arbeider.”
Når Didion nærmer seg selvanklager i boka, er det likevel ikke fordi ekteparet konstant arbeidet og skrev (også om datteren, det er et tema for seg). Men fordi hun ikke tidligere så hvem datteren var: ”Det som har vært ukjent til nå, det jeg gjenkjenner på fotografiene, men som jeg ikke så da de ble tatt, er de skremmende dype og grunne partiene i uttrykket hennes, de kvikksølvkjappe humørskiftene.”
Anmeldelsen i Dagbladet: Når du leser boka hennes, vil du ha mer av alt
Frykt
Quintana dør i 2005. Hva hun dør av er noe uklart, her er Didion vag. Datteren har hatt septisk sjokk, hun er hjerneoperert. Tidligere har hun fått flere diagnoser, borderline er en av dem, og hun drikker for mye, skriver Didion kort. Heller ikke arten av relasjonen mellom mor og datter kommer klart fram. Didion vekker nysgjerrigheten om forholdet, men tilfredsstiller den ikke. Alt hun ikke forteller er påtrengende til stede.
Kanskje vil Didion ha det slik – utydelig og dermed fremdeles forfatterens eget, på et vis – eller kanskje var det slik. Kanskje var forholdet distansert. Didion lar oss ane at frykten for å miste var så stor at den sto i veien i forholdet til datteren. Ikke minst fryktet hun ved adopsjonen: ”Hva om jeg ikke klarer å elske dette barnet?” Så hun arbeidet og arbeidet. Nå retter hun, som ofte før, lyset mot seg selv: ”Var jeg problemet? Var jeg bestandig problemet?”
Dilemma
Tematiseringen av mor/barn/arbeid/skriving, gjør det fristende å trekke frem en annen nestor, Märta Tikkanen. Likhetene mellom de to forfatterne er mange: Begge er født midt på trettitallet, begge er skarpe og politiske skribenter innenfor både journalistikk (Didions essaysamling ”Slouching Towards Bethlehem”(1968), med den legendariske åpningssetningen ”The center is not holding,” plasserte henne blant de såkalte ny-journalistene og regnes i dag som en klassiker for sitt bilde av det kulturelle klimaet i USA på sekstitallet) og skjønnlitteratur. Begge har en utpreget sans for det rytmiske; hos Didion sett som dramatiske gjentakelser i teksten – av retoriske spørsmål, og av Quintanas uttalelser.
Men mens Didion uttrykker at hun ikke satt arbeidet til side for barnet, sier Tikkanen: ”Jeg var ikke et øyeblikk beredt til å velge bort barna.” I et annet intervju sier hun: ”Jeg kan heller ikke skrive når barna mine har det vondt.” Forfatterne velger helt ulike strategier i en kjent konflikt, fra litteraturen og livet: Barna eller skrivingen, familielivet eller kunsten?
Mer!
Enten den er villet eller ei: Det er en avstand i det Didion skriver om datteren. Når hun sier ’jeg greier nesten ikke skrive dette’, så føler ikke leseren det. Didion tolker/leser datteren, trekker frem det hun skrev, det hun sa, ordene hun brukte. Det er en intellektualisert tilnærming. Didion skaper orden ved å konstruere en (litterær) historie av et (følelsesmessig) kaos.
Det kontrollerte og tilbakeholdte i boka er, i tillegg til den matte glamouren som ligger over Didions liv, med på å skape et ønske om mer i leseren. Mer om Didion og datteren, mer om USA i syttiåra, mer om livet på filmsett i Hollywood, om solnedgangståken i Malibu, om slettesnoken i den åpne Korvetten. Selv Didions bilde av den demoraliserende alderdommen og omgivelsenes infantilisering av et menneske, er god lesning. Om mennesket som alle dør fra; ektefelle, barn, venner, tida. Alt ønsker man mer av når man leser Didion. Det er en god følelse.
ALLSIDIG: Joan Didion har skrevet essays, romaner og skuespill. For memoarboka ”De magiske tankers år” vant hun i 2005 den prestisjetunge National Book Award for non-fiction. Fra før foreligger ”Salvador” på norsk.
De magiske tankers år gjorde den amerikanske journalisten og forfatteren Joan Didion til folkelesning verden over. Nå foreligger hennes andre memoarbok, Blå kvelder, på norsk.
Oversatt av Kjell Olaf Jensen
Tiden
Vemodige memoarer om en datters død og egen alderdom.
Maya Troberg Djuve