ET UTENKELIG BARN: En av verdens mest populære, rampete jenter fyller år. Samtida synes rødtoppen var ille. Men førsteutkastet om Pippi var verre.

Det er nesten umulig å tenke seg barnelitteraturen uten Pippi. Jeg har ikke tall på hvor mange bøker jeg har lest om helter som likner henne i nyere barnebøker; rødhårede, modige jenter fulle av «fart og selvtillit». Pippis røde, løftede fletter er selve bildet på alt det hårreisende ved urokråka. Nå fyller den hjertegode regelbryteren og skrønemakeren åtti år.

BEGYNNELSEN Den første Pippi-boka, «Pippi Langstrømpe», utkom i 1945. Da hadde fortellingen levd med- og i Astrid Lindgren lenge. Den ble fortalt til datteren Karin da hun lå syk i 1941. Lindgren hadde underholdt med fortellinger og begynte å gå tom, da datteren ba henne fortelle om Pippi Langstrømpe, eller rettere sagt Pippi Långstrump. Navnet genererte et helt, herlig univers i forfatterens hode, og ble siden nedskrevet. Manuset fikk datteren på tiårsdagen. For en gave, til henne og oss!

På forsommeren moret jeg meg med å lese dette første utkastet, kalt «Ur-Pippi». I april 1944 ble manuset sent forlaget Bonnier, som etter flere måneder refuserte det. Lindgren selv anså at Pippi var litt på kanten. I følgebrevet til forlaget betegner hun Pippi som «en liten Ubermench», og forteller om «den rent sykelige populariteten» rødtoppen hadde fått hos barna. Avslutningsvis i brevet håper Lindgren: «at De ikke alarmerer Barnevernsnemnda. For sikkerhets skyld bør jeg kanskje påpeke at Pippis oppførsel ikke har øvd noen skadelig innflytelse på mine egne utrolig veloppdragne små gudsengler av noen barn».

Etter refusjonen omarbeider Lindgren manuset og sender det inn til Rabén & Sjögrens barnebokkonkurranse, som hun vinner. Boka «Pippi Langstrømpe» kom ut i 1945, bok to i triologien, «Pippi Langstrømpe går ombord» kom i 1946, og «Pippi Langstrømpe går til sjøs» i 1948. I tillegg finns det tegneseriebøker og bildebøker om Pippi, som for eksempel «Kjenner du Pippi Langstrømpe?» (1947). Det er i denne boka en av Pippis mest kjente setninger står: «Den som er veldig sterk, må også være veldig snill».

MARERITT FOR VOKSNE, DRØMMEVENN FOR BARNA? Bøkene om Pippi har solgt i sytti millioner eksemplarer og er oversatt til åtti språk. Filmene om henne (og flere av Lindgrens andre skikkelser) er ikoniske og høyt elskede. I 2005 besluttet Unesco at Lindgrens arkiv og dokumenter er av verdi for menneskeheten. (August Strindbergs er visstnok ikke på listen).

Analysene av Pippi og hennes popularitet er mange. Her skal bare noen få karaktertrekk nevnes. Den ukonvensjonelle ungen skiller seg ut på alle vis: Hun ser annerledes ut (og er stolt av det, jfr den fornøyelige scenen om fregnene hennes), hun er ikke veloppdragen (som tidas barn skulle være, de skulle ‘ses ikke høres’), hun er en skrønemaker av rang – en direkte løgnaktig unge. Og hun er sjokkerende antiautoritær, helt uten frykt for voksnes overlegne stilling, enten de er foreldre, lærere eller politi.

DETRONISERER VOKSNE Pippi detroniserer voksne, eller står opp mot overmakta, om man vil. Noe av fascinasjonskraften ved Pippi for barna, er det lett å tenke, er nettopp at hun har noe barn mangler. Pippi har frihet og makt over eget liv: Makt til å bestemme selv (hun bor alene uten foreldre), makt til å kjøpe det hun vil (hun er tross alt dritrik), makt til å håndtere ugreie folk (hun er verdens sterkeste jente). Hun kan bestemme selv når hun skal legge seg, kan spise godterier når hun vil. I tillegg har hun dyr.

Et par andre ting slår meg ved gjenlesning nå. For det første at Lindgren er vittigere enn jeg husker. Her er en hel del språkhumor å flire av. Dessuten at Pippi er så til de grader er proaktiv. Det skjer masse rundt Pippi hele tiden. Det er lett å tenke at førtitallets unger hadde tid til å kjede seg mer enn dagens barn, og å kjede seg er kjedelig, for barn. Det er ikke mulig for praktbarna Annika og Tommy og de andre å kjede seg sammen med Pippi. Hun finner på ting hele tiden, i ord og handling, og alt blir gøy med henne. Selv å vaske gulv.

Hun er en igangsetter og en storyteller. De mest merkverdige historier renner ut av munnen hennes. Som voksen ler jeg av de ville historiene hennes, hvordan hun vrir og vrenger på ting. Pippi er morsom og uredd, og i tillegg inkluderende og raus. Hun kan ta med alle ungene i gata til godteributikken og det blir fri flyt. Hun gjør det uoppnåelige oppnåelig for de andre barna, som hverken får lov eller har penger til en sånn utskeielse. Nettopp det overskridende og overraskende ved Pippi fascinerer. Hun kjøper flere kilo godterier – for en drømmevenn!

FORULEMPENDE Når man parallell-leser det opprinnelige manuset med den utgitte boka, er det flere forskjeller verdt å merke seg. Pippi er blitt mindre hardhendt i den ferdige boka – f eks med bøllete Ove/Bengt og faren hans (sistnevnte er helt skrevet ut av den utgitte boka). Hun lyver fremdeles, men erkjenner egen løgnaktighet og blir-, i alle fall tilsynelatende, trist når hun har løyet. Kanskje er det samtidas oppdragelseskrav Lindgren her tenker på når gjør Pippi en tanke mer «spiselig». Lytehumoren er det litt mindre av; typ harselas med store neser, skallethet osv. Pippi selv er litt mindre frekk og høylytt. I Ur-Pippi «skriker» hun en del. I boka brukes det mildere «roper».

Lindgren kuttet også ned på viser, nonsensdikt og referanser som barn uansett ikke ville ha fanget opp. Språklig sett er teksten i den ferdige boka konkretisert. Ulla Lundqvist har sett på dette og mange andre forskjeller mellom Ur-Pippi og Pippibøkene. Det kan eksempelvis stå «begge de besøkende herrene» i førsteutkastet om kjeltringene som besøker Pippi, mens i den utgitte boka står det simpelthen «begge tjuvene». Et «vinnende smil» blir til «smilte vennlig», og «glodde stivt på ham» blir til «så ham alvorlig inn i øynene». Dette er forbedringer – mer direkte, konsise og barnevennlige formuleringer.

Ifølge Lundqvist gjorde Lindgren en omfattende redigering, trakk fra og skrev til. Så mye som en tredjedel ser annerledes ut når førsteutkastet blir bok. Også siden er ord blitt endret, som vi vet; Pippis pappa som opprinnelig var N-konge ble til sydhavskonge i 2015.

SKANDALØS UNGE: KAFFESLABERASET At Lindgren har et horn i siden til tidas barneoppdragelse, der både dask og slag var akseptert, er tydelig. Pippi lar seg ikke herse med, tvert om setter hun maktmennesker på plass. Hun bryter konvensjonene om hva et barn skulle være. Flere ting i bøkene skapte da også forargelse i samtida, særlig kapittelet om kaffeselskapet (som faktisk ble ekskludert fra samlebindet «Boken om Pippi Långstrump», 1952). Pedagogikkprofessor John Landquist skrev om kapittelet: «Intet normalt barn spiser opp en hel bløtkake i et kaffeslabberas eller går barbeint på strøsukker. […] begge deler minner om en sinnsyks fantasi eller om syklige tvangsforestillinger».

Og kapittelet er ganske hårreisende. Det er helt vilt hva Pippi får seg til å gjøre og ikke minst skrøne opp. Jeg ler godt gjennom hele kapittelet. De fornemme damene i selskapet hos Tommy og Annikas mor, sukker over håpløse hushjelper. Pippi overgår (og overkjører) dem med egne skrøner. Veldig morsomt og et stikk rettet mot nedsettende sladder i sin alminnelighet fra forfatterens side. Men også her er noe nedtonet i forhold til Ur-Pippi, både på makro- og mikronivå/setningsnivå.

Mens det i Ur-Pippi f eks står «Det var urovekkende stille i rommet» etter Pippis oppførsel, står det i boka: «Damene kikket skeptisk på henne». Den lattervekkende historien om mormorens hushjelp er enda drøyere i Ur-Pippi, og i tillegg sier Pippi i boka unnskyld i etterkant, for at hun ikke kan oppføre seg. Bittelitt mer akseptabel for samtida altså. Kapittelet er i begge versjoner et strålende stykke litteratur; festlig og sjokkerende friskt selv i dag.

PIPPIS BETYDNING Da den svenske ambassaden i Norge markerte jubileet rett før sommeren, hadde de samlet et panel bestående av Pippis norske forlag, Lindgrens barnebarn Olle Nyman, forfatter og kulturjournalist Åsa Linderborg, samt Tine Skrei Grande. De snakket om hva Pippi hadde betydd for dem personlig. Nyman fortalte om mormoren, Linderborg om hvordan Pippi var en forbundsfelle – ikke et forbilde, men en venn. Hun vokste selv opp uten mamma og med en pappa som var alkoholisert. Han var veldig glad i datteren, som også Pippis far er, men ikke en å regne med, ikke en trygghet. Hun fortalte om å kjenne seg igjen i Pippis ensomhet og skamfølelse. (Som altså er mer tilstede i den ferdige boka).

Grande snakket om Pippis ensomhet og hva hun har lært av Pippi. For eksempel: Ikke dra egen ensomhet med deg når du først henger med andre, er i et fellesskap. Gi heller jernet! Pippi kan kjenne på ensomhet, men går ikke akkurat på sparebluss når hun leker med andre barn. Da er det full fres. Grande hadde også et interessant poeng knyttet til uhørt adferd som bøkene har rikelig av, og til skammen Pippi kan føle på i etterkant, over ikke å ha oppført seg som man bør. Kanskje er dette det mest pedagogiske tilsnittet ved bøkene – det som lærer barneleseren noe: Barna gjenkjenne følelsene, og mederfarer at det er lite å hente på å oppføre seg dårlig.

Så takk for det unike Pippi-universet, som det er fullt mulig å skrive side opp og ned om. Her har noen mikropoeng vært nevn, men bøkene er så rike at og så helt annerledes at lesninger og tolkninger vil fortsette å komme og bøkene vil fortsette influere barnelitteraturen og glede lesere.

Det kan ikke kopieres fra denne artikkelen uten samtykke.