Holder de døde levende gjennom fortellingen

«Det som skjer, er at mitt eget liv blir vanskelig, og det er da hun kommer til meg. Jeg ligger våken om nettene, med en sovende toårings hånd i min, og jeg gråter fordi jeg er så utmattet og utslitt av sykdom».

Hun som kommer til forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold, er oldemoren Elise. En kvinne som av familiemedlemmer beskrives som en heks, et bittert kvinnfolk som klasker til ungene og kaller barnebarnet «skitunge». Men en gang må hun også ha elsket livet, tenker Skomsvold, som bruker det hun faktisk vet til å dikte frem oldemorens liv;

fra hun som helt ung mister faren og forføres av skolelæreren, gjennom et dusin fødsler, flere barnebegravelser og blodslit på gården. Det blir for stort det «mørket hun går og bærer på og øser ut over barna», tenker Skomsvold, for å forklare at oldemoren også bruker stekepanna som slagvåpen.

Alvorlig og morsom

Skomsvold er tydelig på at hun dikter oldemorens liv, med bakgrunn i samtaler med faren og hans kusiner. Broren fraråder henne å grave i familiehistorien. At besteforeldrene var nazister, er noe av det hun oppdager. Som sitatet ovenfor viser plasserer hun seg selv i teksten, som jeget i nåtida, som prøver å forstå hvem oldemoren var. Hun kommenterer skriveprosessen, valg hun tar, tvil hun har. Det er en morsom reise å være med på. Hun gjenforteller og finner på etter eget forgodtbefinnende.

Mer usikker er jeg på innskrivningen av fortellerens nåtidstilstand, som i sitatet innledningsvis. Eller mer presist: Når egen utmattelse og sykdom først introduseres, kunne aspektet med fordel blitt utviklet. Men hennes eget livsstrev plukkes i liten grad opp senere og blir dermed hengende litt i luften. Lesere av Skomsvolds «Monstermenneske» (2012) vil nok tenke at det er ME-diagnosen (som forfatteren har vært åpen om), det siktes til. For nye lesere vil dette virke uklart.

Skjønt, visuelt skaper scenen et fint bilde: Hun ligger der med toåringen i den ene hånden og griper oldemorens knoklete hånd med den andre. Hun er bindeleddet mellom slektene, mellom de levende og døde. Hun er den som holder de døde levende, gjennom fortellingen.

Myk og ydmyk

Elises liv er ikke unikt. Smertelig store barneflokker, ufrihet og strev, var regelen for mange formødre. Dermed blir hun heller ikke helt enkel å gripe – verken for leser eller forfatter, virker det som. Men at oldemoren blir forherdet er ikke vanskelig å forstå. Bare å legge seks barn i jorda. En del skyld for at Elise blir «fæl» legges på skolelæreren, som hun må gifte seg som syttenåring, da de venter barn. For leseren derimot, virker ektemannen ikke usympatisk. Han var på barnerov, ja, men er tilsynelatende en god far og forble trofast.

Det som gjør «Hun er levende» til en lekende lett bok å lese, er Skomsvolds lek med romanformen der hun diskuterer med seg selv hva hun har mage til å ta med, og hennes særegne fortellerstemme. Den er myk og ydmyk og preget av den litt skakke humoren vi gjenkjenner fra tidligere romaner, som den fornøyelige «Agnes i senga» (2021). Og hun skaper nydelige, poetiske partier underveis, som løfter denne første romanen i en planlagt kvartett om forfatterens formødre:

«I og med avstanden mellom folk. I og med ensomheten. I og med havets, naturens nådeløshet. I og med den karrige jorda de skal leve av. I og med sykdommene, tuberkulosen, for eksempel. I og med mangelen på prevensjon, alle graviditetene, fødslene».

BILDE Kjersti Annesdatter Skomsvold fikk Tarjei Vesaas debutantpris i 2009, har utgitt en rekke kritikerroste bøker, som er oversatt til over tjue språk.

Kjersti Annesdatter Skomsvold

Hun er levende. Elises bok

Oktober

2025

9788249530441

Dikter frem fryktet oldemor