Sommer 2025: Tragisk kjærlighet og Anna Karenina
I vår gjenså jeg filmatiseringen av Leo Tolstojs «Anna Karenina» fra 2012. Og selv om jeg liker det filmatiske konseptet til regissør Joe Wright sånn passe godt, innså jeg at det er skammelig at jeg ikke har lest romanen. Jeg har ikke lest noe av Tolstoj (1828-1910). Det er så mye som skal leses, som jeg vil lese, så jeg er kommet til erkjennelsen at hans «Krig og fred» (1867) får jeg nok aldri lest. De er jo ikke syltynne disse bøkene. (Anbefaler imidlertid filmatiseringen med Audrey Hepburn og Henry Fonda:).
Så beslutningen er tatt: I sommer vil jeg lese «Anna Karenina» (1878). Vi snakker tross alt om en av verdens beste og mest kjente kjærlighetsfortellinger, på høyde med Romeo og Julie, Tristan og Isolde, Orfeus og Eurydike, Gunnlaug Ormstunge, Wuthering Heights. Kanskje hører også Knut Hamsuns Victoria med her. Når jeg nevner disse, slår det meg. De er kjærlighetsfortellinger av den mer tragiske- eller i alle fall ulykksalige sorten. Jeg kunne trukket frem Jane Austens vidunderlige kjærlighetsfortellinger, eller Charlotte Brontës Jane Eyre, men de ender jo lykkelig. Jeg holder en knapp de tragiske – er det ikke dem vi husker aller best?
Arthur Miller skriver (etter husken) at det tragiske virker enda sterkere på oss, blir mer tragisk, når lykken er innenfor rekkevidde. Det går nesten godt, men bare nesten. Noen feilvalg eller omstendigheter tipper alt den gale veien. Slik oppleves Anna Kareninas fortelling, i alle fall i filmatiseringen. Og når jeg tenker på Miller (tankene flyr jo til enhver tid i alle retninger): Hans En handelsreisendes død er et av mine favoritt-dramaer, tragisk og absolutt om kjærlighet. I noen grad kjærligheten mellom to aldrende ektefeller, men mest den kompliserte typen mellom far og sønn.
Derimot er hans After the Fall visstnok i stor grad basert på Millers kjærlighetsforhold/ekteskap med Marilyn Monroe, som er en tragisk figur av kjøtt og blod. Boka skal leses.
Tragisk kjærlighet i fjellene
Kjærlighetslitteraturen med tragisk/trist utfall er omfattende; fra mytene til antikkens dramaer, operahistorien, Shakespeare og de moderne romanene og skuespillene. Blant de moderne kan nevntes The Greate Gatsby, Revolutionary Road, Den engelske pasienten, Call me by your name, eller en favoritt hos meg: Kanadisk-amerikanske Annie Proulx’ novelle om Ennis Del Mar og Jack Twist, to unge gutter som forelsker seg og utvikler et dypt-, men i samtiden et uakseptabelt forhold.
De gifter seg på hver sin kant, men treffes gjennom tjue år på «fisketurer». Som alltid hos Proulx (1935- ) er forholdene menneskene lever under beinharde, brutale. Og slutten på fortellingen, er rystende. Jack ønsker å leve sammen, men Ennis er mer fryktsom og tør ikke å velge kjærligheten til Jack. Novellen er dypt tragisk og dypt rørende. Den ble først publisert i The New Yorker (1997), og senere i samlingen Close Range: Wyoming Stories (1999).
Senere ble den filmatisert av Ang Lee i «Brokeback Mountain». En film jeg elsket og har sett flere ganger, på grunn av historien, de fantastiske naturbildene og like fantastiske skuespillerprestasjonene. Her utdypes novellen på fint vis. Men, som jeg har skrevet tidligere, er det komisk hvordan det uskjønne og skittenrealistiske hos Proulx kommer til uttrykk i en Hollywoodfilm. Mens gutta i novellen har brede hofter, er hulbrystet og storneset, bekles rollene i filmen av skjønnassene Jake Gyllenhal og Heath Ledger.
Proulx sier i et intervju (m New Yorker?) at hun angret på å ha skrevet novellen, eller kanskje heller å ha sagt ja til filmatiseringen, fordi folk kommer valfartenende for å få hjelp til å finne Brokeback Mountain, som for øvrig ikke finnes i virkeligheten. Filmen ble ikke spilt inn i Wyoming, der novellen foregår, men ved flere lokasjoner i Canada, bla Moose Mountain. Skuespiller Heath (forkortelse for Heathcliff..) Ledger døde som kjent på tragisk vis tre år senere, tjueåtte år gammel.
Her en anmeldelse av en annen av Proulxs novellesamlinger med handling fra Wyoming fra 2009. (Artikkelen er gratis, men man må logge inn)
Anna Karenina, juli 2025
«Alle lykkelige familier likner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte».
Da er den lest, denne store romanen med den ikoniske åpningssetningen. En bok på nesten tusen sider, og i tre bind i min versjon. Og hvordan var lesning? Det gikk tregt, antakelig fordi det var den mest solfylte sommeren på årevis, og jeg er ingen uteleser (mm det er overskyet). Romanen er rik, den er imponerende der den følger ulike skikkelser i den russiske sosieteten, i Moskva og St Petersburg. Anna Karenina introduseres først når nesten hundre sider er lest. Hennes historie kjente jeg (vi) fra før:
Gift med en tørrpinn, har en sønn hun elsker, treffer grev Vronskij, forelsker seg dypt og lidenskapelig i ham, er utro og starter et liv med ham. Hun fordømmes og foraktes, og mannen nekter henne både skilsmisse og sønnen. Blir sykelig sjalu etter hvert som forholdet med Vronskij varer. Hun er sikker på at kjærligheten hans har kjølnet, tyr til morfin, og kaster seg under et tog når hun ikke orker mer. I VELDIG grove trekk. Romanen både starter og slutter med en tragedie på togstasjonen. Det forsmedelige er at det KUNNE gått bra, hvis Anna ikke hadde vært en knekket kvinne, mistenksom og ulykkelig (jfr Millers «nesten»).
Her er Tolstoj muligens uenig med meg, for hans tanke var visstnok å fremstille Anna mindre karismatisk og fengslende enn hun ender opp med å være. Han hadde en moralsk intensjon med fortellingen, der det enkle, rene liv er gullstanderen. Hun dreper seg nærmest for å hevne seg, få Vronskij til å lide. Det er hennes skjebne som virker sterkest på meg og alle lesere, tror jeg, nettopp fordi den er så tragisk. Jeg antar Tolstoj mener hun velger feil, når hun forlater ekteskapet. Samtidig tyr han aldri til lettvintheter, ingenting er sort-hvitt i romanen.
Tolstoj vil mer enn å se på et dårlig ekteskap og en fallen kvinne. Han vil si noe om 1800-tallets Russland, klasse og levemåter. Han introduserer Levin og Kitty som motsatser til Anna og Vronskij. De lever det enkle livet på landet (riktignok på et gods), og kjærligheten deres vokser. Visstnok er den uslepne diamanten Levin bygget på Tolstoj selv: Levin er ikke vakker og beleven som Vronskij. Han sosialt klønete og litt stivsinnet, men edel. Det er ham og Kitty det går godt med. Vronskij er knust etter Annas død og melder seg til krigsinnsats. På slutten av romanen finner Levin troen, og dermed roen, noe som Tolstoj selv gjorde rundt de tider boka utkom.
Tragisk klassiker
Romanen er utpreget tradisjonell, så for den moderne leser – som har ridd på bølger av eksperimentell litteratur, traumelitteratur og virkelighetslitteratur de siste årene, kan den virke i ovenkant konvensjonell. Men den er en storslått vev. Romanen gir et interessant bilde av et land og en tid, av overklassens sosiale liv, av brytningstid og ulike personligheter og kjærlighetsforhold. Tolstoj tar seg god tid, hans innsikter i mennesker, og hans tålmodighet når han skriver dem frem, er imponerende. Flere av karakterene er motsatser. Noen karismatiske, belevne sjeler, andre sindige og hardtarbeidende. De fleste lett å bli litt glad i.
Når det er sagt er det partier i romanen som er mindre medrivende, enten det er lange scener med jakt på bekkasiner og dobbelbekasiner (måtte slå opp), eller samvær mellom menn som konkurrerer når et parti skal dannes. Så hvis jeg skulle oppsummere: Jeg er glad for å ha lest romanen. Tolstoj fryktet at den var for enkel, men populær ble den, og et fascinerende lesestykke er den. Jeg opplevde at bokas hovedskikkelse like mye var Levin som Anna Karenina, som har gitt tittelen til romanen. Antakelig fordi det er hun som setter alt i spill, og hun som beveger oss sterkest.
Hvis noen har lest både Anna Karenina og Krig og fred – hvilken er den beste, hvilken er Tolstojs hovedverk? Og med det; farvel sommer og hei høst og høstbøker. Først bok anmeldt for Dagbladet er Kjersti Annesdatter Skomsvolds roman om oldemoren «Hun er levende». Bare å glede seg til god lesehøst!
