Norsk Succession fra Agnes Ravatn

Agnes Ravatn er en skarp og fornøyelig samtidsobservatør i spalter, essays og romaner. Med essays som «Stillstand. Sivilisasjonskritikk på lågt nivå» (2009) og «Operasjon sjølvdisiplin» (2014) har hun skrevet seg inn i mange lesehjerter, som en selvironisk, morsom og tenksom satiriker. I ulike sjangre tar hun pulsen på samtida, på oss. Mens Ravatns forrige roman, «Gjestene» (2022) – om skjærgårdsfiff og misunnelse – var så pinlig at leseren fikk lyst til å gjemme ansiktet i en pute, er årets roman råere:

Det blir rett og slett skremmende dårlig atmosfære når Myrna, mater familias i en forlagsfamilie, innkaller de voksne barna og forlagsansatte til det de tror er hennes syttiårsdag. Sannheten er at det skal skje et generasjonsskifte i forlaget. Høst Forlag er i krise, men hvem er best egnet til å overta: Den idealistiske sønnen og forlagssjef Filip, eller den økonomiansvarlige og realitetsorienterte tvillingsøsteren Henny?

Rivaliseringen og den ufyselige oppførselen aktørene imellom, gjør «Doggerland» til rene horror-fortellingen, skjønt med innslag av besk komikk.

Familierabalder

Fortelleren er kona til Filip, Edda, også hun ansatt i forlaget. Sammen har paret den åtteårige sønnen Matias, som vandrer rundt med en KI-pedagog i øreklokkene, ironisk nok for å bli mindre inneslutta. Edda føler på misnøyen over ikke å ha en veltilpassa sønn, samtidig som hun øser sarkasmer over svigerfamilien, som kjører ‘aristokrat-stilen’, mens ektemannen er «humaniora med ein touch av næringsliv».

Ravatn får solid utløp for sitt satiriske talent gjennom Edda. Som der Edda skal hjelpe ektemannen med å skrive tale til moren, Myrna: ««Ja, skal me sjå», seier eg og begynner å rekne opp. «Kald, autoritær foreldrestil. Tilknytningsvanskar. Forretningsmessig forhold. Håplaus standard å leve opp til…»».

Norsk «Succession»

En rekke kjente samtidstemaer dras inn i romanen: Kunstig intelligens og samfunnets KI-tillit, bissi besteforeldre og foreldres ambisjoner på barnas vegne, lesetørke og «scroll-fatigue», samt den gamle konflikten mellom børs og katedral, særlig i forlag.

Henny vil selge forlaget og sier til tvillingbroren: «Kva tid skal du innsjå det opplagde? Folk vil. Ikkje. Ha. Produktet. Vårt. Lenger! Filip! Dei vil ikkje ha det! Dei vil heller høyre ein fire timer lang podkast om kolesterol enn å lese ein gjennomsnittleg norsk samtidsroman!»

Steinharde fronter, sjokk-avsløringer og skittent spill preger oppholdet på kysthotellet med det talende navnet Marholm, ikke uten at leseren får assosiasjoner til HBO-seriesuksessen «Succession».

Snedig og satirisk

Romanen er snedig komponert og domineres av brå kast/tvister etter hvert som familiehemmeligheter avsløres. Denne plotformen, der det er uklart hvem som lurer hvem, brukte Ravatn også i «Gjestene». Men det knaker i troverdigheten. Det er ikke lett å tro på hverken Eddas ekteskap – hun virker knapt å like Filip, eller på reaksjonsmønsteret hennes. F eks håndteringen av manuset «Doggerland» (et landområde som sank i havet), som hun får i hendene.

Manuset handler om Eddas seksuelle eskapader. Tror hun. I affekt (og beleilig nok) kaster Edda manuset i peisen uten å lese ferdig. Hittil har hun hatt den komfortable rollen å være på siden av rivaliseringen. Nå blir også hun en spiller i prosessen; hvem har skrevet manuset, hvem har noe på henne, hvilket lag må hun være på i overtakelsen? Drukningsfølelsen hos Edda passer godt til tittelen på romanen og manuset. Hun synker, kaver i panikk.

Karikert

Ravatn er innom mange samtidstemaer, kanskje for mange til at noen av dem får riktig slagkraft, enten det er snakk om bruken av kunstig intelligens, lesekrise, eller barns vilkår. Best treffer hun med dialogene og de innfule replikkene som fyker som velrettede prosjektiler mellom familiemedlemmene. Og med å karikere aktørene, uten at de blir flate.

«Doggerland» tar tempen på samtida på underholdende vis, og er rik på elegante, hel- og halvslemme formuleringer. Som der Edda kikker bort på sutrekoppen av en ektemann og får godhet for ham: «Det er ikkje alt for ofte eg får det, men no, med kvar vår fortviling, mi fortviling som eg ikkje kan dele med han, og hans, som han deler for mykje av».Et skrekkelig familieoppgjør