Ensom i Libanon

Ensomhet og fremmedgjøring buldret under overflaten i Hanna Stoltenbergs debutroman «Nada» (2019). Boka fikk den gjeve Tarjei Vesaas’ debutantpris, ikke minst for det potente språket. Nå er Stoltenberg klar med ‘den vanskelige andreboka’: «En positiv forskjell». Også denne gangen er hovedpersonens emosjonelle isolasjon foruroligende, og formidlet med intensitet og autoritet.

Fortelleren er Alma. Hun er samboer med Eivind, en ambisiøs type som ikke gir Alma den tryggheten og støtten hun egentlig trenger. Da han får jobb innen bistand, blir hun med ham til Libanon. Eller; hun må reise alene, og ikke er han på flyplassen for å møte henne heller. Alma virker i det hele tatt langt fra så viktig i Eivinds liv, som han er i hennes.

Vel fremme tusler hun rundt i Beirut, mens Eivind drar på jobb over grensen til Syria, der krigen herjer. Fortaptheten hennes er like himmelropende som miljøskildringene er fengslende. Nå har Alma tid til å skrive, men tenker: «alt satt fast i henne». Da hun møter Lisbet, en toppdiplomats kone, begynner noe å skje. Gradvis avdekkes fortida.

Relasjonelle bilyder

Stoltenberg skriver med stor trygghet og særlig første del av romanen imponerer. Både blikket innover, på Alma selv, og utover, på Beirut, gjør lesningen begeistret. Underveis melder det seg en usikkerhet om hvor Stoltenberg vil. De andre skikkelsene som Eivind og Alma møter og samtaler med, er ikke like interessante som samboerparet:

Det er en ulyd i forholdet helt fra begynnelsen. Egentlig i alle Almas relasjoner. Noe gjør at Alma trekkes mot det overskridende, mot «de røde strekene», og utsetter seg for risiko – som da hun drar til travbanen med en fremmed mann. Hun er knyttet til søsteren Erle på en måte som virker litt usunn, og Eivind beskrives uflatterende, som en ser på Alma fra en moralsk overlegen posisjon, nesten med forakt.

Likevel blir Alma. Disse uklarhetene etablerer en spenning, eller uro, i romanen. Det gjør også foruroligende setninger som: «Å undertrykke følelser hadde samme effekt som faste: Hun følte seg sterk og samlet». Alma trenger personer som Eivind og Lisbet, som er så tydelig forankret i virkeligheten. Om seg selv tenker Alma: «Jeg har alltid følt at jeg lever det ekte livet alene, inni meg».

Etter hvert skjønner leseren: Det er en grunn til at Alma distanserer seg fra virkeligheten, fra erfaringenes betydning. Et traume kommer til syne.

Spennende portrettør

Romanen balanserer mellom det intellektuelle og emosjonelle, det rå og det sensuelle. Den hopper uanstrengt frem og tilbake i tid i en tilgjengelig og ladet prosa. Hvis en skulle lete etter en litterær søster i den norske bokfloraen, kunne Linn Strømsborg være en. Begge er gode på skurrende relasjoner og ungt voksenliv, og begge har en skrift som er nærmest nøktern, likevel utpreget litterær.

«En positiv forskjell» er en høyst leseverdig roman om ensomhet og fremmedfølelse, identitet og erfaring, intimitet og svik. Og dypest sett: Om hendelsene som preger oss for livet.