Fire fabelaktige julegaver til barna
Tradisjonen tro anbefaler vi noen knallgode bokgaver til barna: To sakprosabøker og to skjønnlitterære fortellinger med høyt nivå, i både tekst og bilder. Én er prisvinner, én er skapt av Norges morsomste bildebokforfatter, én er pur gull, og én river godt i hjerterota.
«Barnas verdshistorie» av Erna Osland og illustratør Victoria Sandøy vant nylig Brageprisen. Boka er en påkostet og klokt utformet veiviser gjennom menneskets historie, der barna settes først: Hvordan har det egentlig vært å være barn, fra steinalderen og frem til i dag? I jegersamfunnet, på åkrene, i fabrikkene? På rutinert og inkluderende vis drar Osland barneleseren med seg. Hun henvender seg til et du, og aktiviserer barnet med «Tenk deg at du…».
Slik ansporer hun ikke bare til læring, men stimulerer leseren til å bruke fantasien. Hun levendegjør fortida, godt hjulpet av Sandøys varme, kreative illustrasjoner, og god design. Sandøy legger seg i tone tett opp til verbalfortellingen, gjennom lysere og mørkere uttrykk. For også dystrere aspekter av barns historie er med. Dét gir gode utgangspunkter for samtale, for eksempel om barnearbeid, men også om lek, fellesskap og barns verdi. Her får barna en bok de kan vokse med.
Dilla på fugl
Den andre faktaboka i utvalget åpner med en advarsel: Tenk deg nøye om, for «du kan få fugledilla av denne boka». Hvis barnet ikke allerede har lidenskapen, er sjansene store for at ilden tennes etter å ha lest denne boka. Den er et praktverk, ikke minst på grunn av Marianne Engedals vakre og presise bilder av det store arsenalet av fugler som presenteres. Det er et imponerende stykke illustrasjonsarbeid av Engedal, som har flere gode barnebøker på merittlisten.
Her er masse å lære, og informasjonen kommer i passende bolker. Vi lærer om fuglenes utseende og adferd, som at Spettmeis (fuglen med den kule maska), slett ikke er en meis, og at den er den eneste fuglen som kan løpe nedover et tre med hode først! Tonen er både personlig, nær og humoristisk når Engedal tar leseren gjennom fuglefamiliene. «Fugler du kan ha møtt» er et herlig vidunder av en bok, et praktisk, engasjerende og viktig oppslagsverk som trygt kan plasseres under treet.
Tabu
Boka som beveger mest er «Jeg vil ikke være her!» av Dorte Walstad. Tegneseriefortellingen tematiserer følelser som kan kjennes tabu å snakke om. Storesøster og lillesøster skal tilbringe helga med faren. Tonen er ikke god mellom foreldrene. Det er trist å reise fra mamma, hun ser jo lei seg ut? Da de kommer til farens nye bosted, er Pappa er sliten og sur. På toppen av alt er hans nye kjæreste der. Særlig storesøster kjenner seg alene og oversett. Hun vil ikke være der og bruker fantasien som resurs.
Boka er en rørende hjerteknuser. I ord og tegning får Walstad frem barnas følelser. Ting er ikke alltid lett i overgangen mellom hjem, og mange barn baler ikke bare med egne ambivalente og kanskje skamfulle følelser, men kjenner også ansvar for foreldrenes. Gjennom ruter og helsides oppslag holdt i en stram og tydelig stil, tas barna på alvor. Boka minner om noe Ragnar Hovland sier om å skrive for barn. At målet er at den som føler seg sær og alene skal føle seg mindre sær og alene. Det bidrar denne fine, usukrede fortellingen til.
Storkar
Det finnes knapt en festligere bildebokskaper i den norske floraen: Ragnar Aalbu er alltid fantasifull, samtidig som det stiliserte visuelle uttrykket-, språkbevisstheten og referansene også appellerer til den som sitter med barnet i armkroken. Bare tittelen: «Storkfulle høyder». Også tidligere har Aalbu drevet ap med klassikertitler, som i «Det suser i Sivert» og «Anda i ødemarka».
Årets fortelling er «Basert på en sann historie». Den lille storken har en gørr sommer helt til onkelen forteller at storkene i gamle dager var populære helter. De leverte babyer. Vår helt vil gjerne være populær. Da er det vel bare å raske til seg en unge? Illustrasjonene er strippede uten å være flate, elegante og humoristiske. Særlig den stornebbede onkelen (som leser «Fuglane» i hengehøya), vekker latteren.
At fortellingen også inneholder noe illeluktende, pleier å være populært hos småtten, som tipses om noe den lille storken vet, nemlig hva lesing er verdt. Når spørsmål dukker opp i storkehodet er svaret åpenbart: «Jeg går til onkelen min. Han leser hele tiden, så han vet nesten alt».