Prisbelønt drabantbyroman
Dansk drabantbyhistorie likner den norske: Nye, freshe blokker skulle tilby lys, luft og bedre sanitærforhold til folk som bodde trangt, mørkt og fuktig i etterkrigstida. I den danske forstaden Brøndby Strand ble tolv høyblokker reist fra 1968, som det ypperste av hva velferdsstaten kunne tilby. Problemet var bare at betongen var full av giftig PCB.
Dette faktiske forholdet er utgangspunktet for «Ned fra himmelen», av danske Liv Duvå. Handlingen starter da fem av blokkene blir revet, på begynnelsen av 2020-tallet. Hovedpersonen Maria har vokst opp i blokkene med en alkoholisert mor og en fraværende far. Nå er hun tjueen og rømmer fra rikmannssønnen hun har bodd sammen med.
Med seg tar hun deres lille datter. Maria og barnet flytter inn på tantens hestegård. Derfra har de utsikt mot de ruvende høyhusene der moren – som hun ikke orker å ha kontakt med – fremdeles bor. Maria prøver å stable et nytt liv på beina. Men forutsetningene er ikke de beste for dem som strever nederst på rangstigen.
Flerstemt
Mange merkelapper kan passe på romanen: Den er en sosialrealistisk klasseroman, en politisk miljøroman, en betong- og drabantbyroman, og en flerstemt kollektivroman, der flere karakterer har synvinkelen underveis. Selve hovedpersonen er nærmest blokkene og det giftige miljøet. Det er det mest særegne ved romanen, og skaper en poetisk overbygning.
I tillegg til Maria, gis tanten Janne og samboeren Pia en stemme. Men også mannen Maria har forlatt- og ikke minst moren, Vibeke, gis synsvinkelen. Da romanen starter vet ikke Vibeke at Maria har en ni måneder gammel baby. Vibeke er skral og alkoholisert og sitter mest i stolen i femtende etasje og ser opp på himmelen. Nå må hun ned fra himmelen, som romantittelen sier, for blokka skal rives.
Tretti års levd liv i blokka skal pulveriseres, uten at hun blir hørt. Giften fra fuger og betong, og fra forbrenningsanlegget like ved, er trengt inn i henne og miljøet rundt, i havet, jorda og tangen. Helsa er uansett tapt, tenker hun, og nå mister hun hjemmet sitt også: «Det er som å bli forvist fra seg selv».
Folk fra betongen
Dette kan høres traurig ut, men er god lesning. Språket er konkret og nedpå, holdt i presens. Tidvis har romanen et sug i seg, og skjebnene berører. De faktiske forhold den spinnes rundt er opprørende, samtidig som Duvås skildring av de sårbare folka, og ikke minst måten hun nærmer seg høyblokkene, med et følsomt overblikk, beveger.
Arbeiderklasseperspektivet og den altoverskyggende sympatien for dem på «gølvet», kan minne om forfatterkollega Helle Helle, samtidig som skildringen av blokkmiljøet; samholdet, kriminaliteten, livsforholdene, får en til å tenke på våre egne «drabantbyforfattere», som Roy Jacobsen, Tove Nilsen og Zeshan Shakar.
Og ikke minst gir romanen assosiasjoner til Maria Navarro Skarangers «Emily forever», i skildringen av en litt fortapt, ung mor. For Maria i «Ned fra himmelen» blir livet vanskelig: «Det er alltid sånne som henne det går utover, tenker hun, folk fra betongen, ingen har respekt for våre liv».
Likevel: Det finnes håp og styrke i fellesskapet med de andre kvinnene som befolker romanen.
Verdiløse folk
Duvås har også tidligere vist seg som en politisk engasjert forfatter, som setter sosiale forhold under debatt. Alkoholisme, overgrep og ikke minst moderskap, er fremtredende temaer. Hvis noe skulle vært justert i årets roman, så var det litt mindre om enkelte av karakterene, og enda mer om blokkene, samfunnet og menneskene der.
Både den virkelige historien og Duvås roman om Brøndby Strand engasjerer, fordi det er noe så håpløst og kynisk over måten forstaden (som i dag er rehabilitert) anlegges og beboerne behandles. Maria oppsummerer historien om Brøndby Strand slik:
«Ikke nok med at man var stappet inn i giftige boliger. At giften sikkert satt i henne også, nå blir beboerne, som vil slite med å fungere utenfor dette lukkete samfunnet, også kastet ut av sine egne hjem».