En bok å elske
Det feirede, prisbelønte og glamorøse forfatterparet Siri Hustvedt og Paul Auster, med æresdoktorater og store karrierer. Et intellektuelt superpar i Brooklyn. Slik er medieblikket på ekteparet. Så endres livet. Auster blir syk; først en ubestemmelig feber, siden kreftdiagnose. Gjennom året som følger etter begravelsen i mai 2024, skriver norskættede Hustvedt om det som rammer henne:
Om tida som splintres, om desorientering og glemsel, om kontrollert panikk. Om fraværet, men også om nærværet: Å føle ektemannen i soverommet «i et barmhjertig øyeblikk», og å stadig lukte sigarrøken hans. Hun foreller om ektemannens heltemodige møte med sykdommen. Han er «den ideelle lille soldat», mens hun selv er «frynsete og mindre av et prakteksemplar». Hun forteller om forferdelige tragedier.
Det kunne blitt en sentimental og bekmørk fortelling. Det er «Gjenferd. En kjærlighetshistorie» ikke. Boka er en åpenhjertig beretning om to forfatterliv, stor kjærlighet og død. Både hjerte og hode stimuleres, fordi Hustvedt er så klar og kritisk. Hun både rører, ryster og morer med disse fragmentene fra et ekteskap.
Sorgmemoarer
Antakelig er det et alderdomstegn (eller endetidstegn som Erlend Loe ville sagt) at denne leseren de siste årene har fått en kjærlighet for litterære memoarer – altså memoarer som både er litterære i form og handler mye om litteratur, liv og skriveliv. Slik som denne boka, som føyer seg inn i en rekke formidable sorgmemoarer som er kommet de siste årene, bla av Joyce Carol Oates og Joan Didion. I Hustvedts bok smelter mange brokker sammen:
Her er mailer som forfatterparet sender til venner underveis i sykdommen, dagboksnotater og kjærlighetsbrev. Austers påbegynte brevbok til det nyfødte barnebarnet, Miles, likeså. I brevene forteller han Miles om familien. Disse partiene – mailene som inneholder detaljere rapporter om sykdommen, ned til svette og utslett, samt brevene Auster skriver til Miles om familien, kjennes nesten for private.
Samtidig er det ikke til å undres over at Hustvedt vil ha dem med. De er livdokumenter over det som ikke finnes lenger. Siri OG Paul finnes ikke lenger. «Vi-et» gikk i graven/forsvant med ektemannen. Ved å inkludere ektemannens brev, eksisterer han fremdeles, i boka.
Tragedier
Hustvedt hverken forfiner eller legger fingrene imellom. Hun forteller om hvordan hun kjempet for å få den tilbaketrukne mannen med appell som «en kjekk leiemorder». Om hvordan liv og litteratur – hans og hennes – veves sammen. Det er betagende lesning om fellesskap og hengivenhet: «ingen samtalepartner hadde noen gang oppildnet meg som Paul gjorde».
Hustvedt forteller også irritert om å bli nedvurdert til ‘Austers muse’. Både de store samfunnsmessige hendelsene i livet deres-, og de små dagligdagse kjærkommenhetene får plass. Mye av forfatterparets liv har vært delt og er kjent. Noe har Auster skrevet om i egne memoarer, f eks i «Vinternotater». For denne leseren var tragediene i Austers liv ukjent. Hustvedt forteller om sønnen hans, Daniel:
En konstant bekymring. Så skjer det som ekteparet kaller «alt det grusomme». Daniels datter dør ti måneder gammel. Blodprøvene hennes inneholder heroin, og Daniel arresteres for uaktsomt drap. Timer etter at han løslates, dør Daniel, av fentanyl og heroin. Det er pinefull lesning, som forsterkes av Hustvedts fortellermåte. Den er skånselløs, direkte, usukret.
Radikalt ærlig
Sorgmemoarer er kan hende ikke for alle, men for lesere opptatt av litteratur og liv, er denne boka til å elske. Hustvedt er uhyre belest, og flust av referanser til bøker, filmer og tenkere er med. Samtidig oser boka av en fandenivoldsk «Cut the crap»-holdning, som gjør at leseren titt drar på smilebåndet. «Sorgen har gjort meg radikalt ærlig», reflekterer forfatteren.
Hustvedt skriver med rørende ømhet om ektemannen, om hans liv og forfatterskap, om tiltrekning og felles liv gjennom førtitre år. «Gjenferd. En kjærlighetshistorie» er en bok som bugner av essens og vil helt sikkert leses om igjen her – flere ganger.
SORGMEMOARER: Norskættede Siri Hustvedt sorgbok om forfatterektemannen Paul Auster, snakker til hjertet og hodet. I midten av mars besøker hun Norge.