Psykisk sykom, løgner og gammel skam
Franske Vanessa Sprinora skapte furore med debutboka «Samtykket» (norsk, 2021). Memoarene skildrer forholdet hun hadde til den anerkjente forfatteren Gabriel Matzneff. Hun var fjorten, han førtini. Ingen, ikke engang moren, hevet et øyebryn over det seksuelle forholdet. Tvert om, moren solte seg i glansen av datterens relasjon til selebriteten. Boka rystet den franske offentligheten og medvirket til at den seksuelle lavalderen ble hevet fra femten til seksten år.
Årets bok, «Farsnavn», er nok en personlig fortelling; om en kaotisk far, og en farfar med hemmeligheter. Kort etter at Springoras debutbok er ute, dør faren, Patrick. Da har hun ikke sett ham på ni år. Som enebarn må hun ta ansvar for leiligheten hans. Den er grisete, og «oser av ensomhet, mentalt forfall og død». Hvorfor ble livet hans slik?
I leiligheten finner Sprinora forstyrrende materiale, både om faren og om farfaren, som hun elsket høyt. Det blir starten på en jakt på fortida, som begynner med slektsnavnet, Springora. Hvor kommer det egentlig fra, stemmer familiemytologien, og hvorfor forandrer fortellingen seg for hvert menneske og hvert arkiv hun oppsøker? Springora innser at puslespillet består av dystre, dystre brikker.
Historietime
Boka er en historietime: Springoras detektivarbeid fører henne rundt om i Europa og avdekker mørke, historiske hendelser som preger familien. At faren var en psykisk ustabil mytoman, som løy for å forstørre seg selv, visste hun. Men da hun finner bilder i leiligheten av farfaren med hakekors på drakten, kompliseres alt. Familiefortellingen om hans tsjekkiske bakgrunn, derav navnet Springora, har mørklagte felter. Var han krigsforbryter eller desertør?
Sprinora forteller med intensitet og tempo, særlig i nåtidspartiene. Korte underkapitler og et effektivt språk medvirker til det. Opprullingen av farfarens brokete historie er grundig, og den som er opptatt av krigshistorie får rikelig med detaljer, for eksempel om oppbygningen av sikkerhetsstyrkene under Det tredje riket. Springora har alltid hørt at farfaren ble tvangsutskrevet til den tyske hæren, men alt rokkes ved.
Han kom fra et område i Tsjekkoslovakia med mange tyskere. Hitler brukte dem for å rettferdiggjøre annekteringen av landet. Etter krigen ble de ansett som forrædere. Mot dette bakteppet, omskaper farfaren eget navn og egen historie. Kanskje bidro omskrivningene til at også Sprinoras far løy og levde et dobbeltliv, skal det vise seg.
Ikke et fullt bilde
Mest medrivende er boka når den holder seg tett på nåtida, på fortellerens og farens liv. Springora henvender seg stedvis direkte til ham. Et velkjent dilemma dukker opp når hun skriver: Er farens uskjønne historie hennes å fortelle? Hun lander på et ja. Likeledes når det gjelder farfarens historie, der hun i partier også dikterhans fortelling.
Bestefar var nazist-bøker er det kommet en del av, men Springora utvider konseptet, med farens sørgelige liv, og jakten på familienavnet. Boka vil neppe skape debatt slik som Alice Hermanns roman om sin nazistiske bestefar har gjort. Flere tyske kritikere mente den var for vag, at den poetiske formen ikke passet til materialet. Springora skriver med en ujålete tydelighet, uten å være bombastisk.
Hun kunne gått dypere inn i hvordan disse forhistoriene har preget hennes eget liv, og også hatt færre krigshistoriske detaljer, mye er tross alt kjent. Derimot oppleves det betimelig når hun trekker paralleller til vår virkelighet i dag; krigene, retorikken, masseødeleggelser av barndom.
Diktere
«Farsnavn» er en sterk, personlig fortelling. Både farfaren og faren omskriver sin historie flere ganger: Farfaren endrer navnet for å trygge seg selv og familien. Faren lyver om alt, også om egen seksualitet. På et vis er familien diktere i tre generasjoner.
Springora forteller om identitet, røtter og trøblete liv, og skriver dem inn i en større sammenheng. Det blir interessant og bevegende litteratur.