Fantastiske illustrasjoner i barnebok om kong Olav
For å si det som det er: Denne boka ble lynkjapt valgt, fordi den er illustrert av Norges mest særpregede bildebokkunstner. Svein Nyhus’ strek likner ingen andres, den er lekker, skakk, karikert og gøyal. Dette er en kunster som vrir og vender på det kjente, er lydhør til teksten, er nøye og voldsomt oppfinnsom. Et stort MER skapes i bøkene Nyhus illustrerer, han utvider og beriker leserens opplevelsesrom.
Bildeboka «Olav og bokstavene» er intet unntak. Teksten i boka er skrevet av kongebiograf og professor Tore Rem, og forfatter og moromann Erlend Loe. Sammen skaper supertrioen en varm fortelling om lille prins Olav som sliter med bokstavene og lesinga. Det er litt dumt når man skal bli konge, men ikke så rart, når landet er nytt, mor er engelsk og far dansk.
De eneste som snakker norsk til to-åringen som ankommer Norge i 1905, er tjenerne på slottet. Venner kan Olav se langt etter. Det er ikke bare topp å bo i slott, det visste vi jo.
Ensom majestet
Verbalfortellingen er lun og inviterende. Rem har kontroll på utvelgelse/form og fakta, og Loe tilfører artigheter og litterær tone og snert, som det kunne vært enda mer av. Språklige vendinger som «merkelig nok», «pokker heller!» eller «det sier seg nesten selv», klinger «loesk» og skaper komikk i den tekstlige sammenhengen. Likeså når Kong Håkon blir «veldig kongete».
Tematikken appellerer til liten og stor. Boka viser at alle kan slite med noe. Ingen er bare det du ser, som det heter. Selv privilegerte prins Olav har trøbbel, med de hersens bokstavene. Han er redd for å virke dum eller lat, og ekstra ille er det at han skal bli konge, så det skamfulle kan oppdages av alle. I tillegg er Olav ensom:
Det er selvfølgelig praktisk at skoleveien går opp en trapp og bort en korridor: «Han slipper å møte bøllete barn på skoleveien. Men han er helt alene». Dyrene er Olavs venner og ski hans lidenskap. I skihopp er han skikkelig god. Slik formidles den veletablerte, håpefulle innsikten til barna, at ingen er gode i alt, men alle er gode i noe.
Fabelaktig
Å prøve å gjenfortelle bildene kan bare bli reduserende. De er enormt rike og må oppleves. Flere illustrasjoner står alene, uten tekst. Det er bra, for her er det mye for å hefte seg ved. Tidskoloritten er viktig og gir rikelig mulighet til læring og samtale om Norge anno 1905 og fremover. Her er knebelsbarter, automobiler og gammeldags språk. De nasjonale markørene florerer:
Det pekes mot nasjonale skatter av ymse slag, enten det er tidas kjendiser, eller ikoner i bildekunst og litteratur. Detaljnivået er enormt og fargepaletten er naturlig nok som det norske flagget; rød, blått og ikke hvitt, men gull, det handler tross alt om en konge. En konge Nyhus faktisk har tegnet før, i boka «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet» (2004).
Nyhus er også en mester i å skape forskyvninger og skjevheter (det glatte og perfekte er ikke så moro, eller sant), og i å gjemme ting i ting. Bildemønsteret i de mange flaggene i boka er akkurat litt skakt, noen bokstaver er – talende nok – feil vei, og den som vil lete etter språkmoro, bokstaver, eller et «Ja» eller «Nei» gjemt inne i en figur, vil få det skrekkelig travelt.
Nyte
«Olav og bokstavene» er en fin fortelling, lett å like. Bildene i boka utvider ikke bare historien om Olavs liv med dysleksi, de kan leses alene, som en historie om Norge. Så her er det bare å nyte, ta seg god tid, komme tilbake til boka. Den oppmuntrer til forståelse, til å forestille seg et annet liv, og til å lete, oppdage og lære. Kanskje finner barnet også kronprins Håkon i illustrasjonene, og den fantastiske bildeboka «Olav og bokstavene»?