slukebok om vennskap når dritten treffer vifta
Heidi Linde har et stort forfatterskap bak seg av romaner for barn og voksne. At hun også er dramatiker, merkes godt på det dynamiske drivet i hennes nye roman om fire venninner, i fortid og nåtid. Jentene møtes på Romerike Folkehøyskole på begynnelsen av nittitallet, og det er skuespillere de vil bli.
I denne første av planlagte fire bøker, er Dagny fortelleren. Det er noe med Dagny; hun bærer på «den intense følelsen av forlatthet», er grunnleggende ensom og skamfull. Hva som tynger henne avdekkes gradvis, og tilbakeholdelsen og sporene Linde legger ut underveis, blir motoren i romanen. På veien mot fortidas gru, forteller Dagny en sår og underholdende historie med ulike tidsnedslag:
Fra folkehøyskoletida til brorens død i 1993, til nåtida, der Dagny arbeider som lege på Ullevål. Det blir en rørende fortelling som tross noen transportetapper slukes og leses i en sveiv.
Førstelinja
De fire som danner uløselige bånd på folkehøyskolen er Dagny, nå lege, Therese, den eneste som blir skuespiller, den sindige journalisten Solvår, samt Petra som etter manuslinja på Lillehammer Filmskole (der Linde også gikk), blir dramatiker. Forskjellig klassebakgrunn, drømmer, legning, særheter og familevalg – barn eller ikke, livsledsager eller ikke – har liten betydning. Kvartetten holder sammen.
For Dagny er vennene en gave hun ikke trodde hun skulle få. Hun har traumer som skal vise seg å være flere enn tapet av lillebroren Kalle: Den lille, sårbare gutten som forgudet henne, men som Dagny i stor grad avviste. Det er nesten ikke til å bære. I nåtidssituasjonen er hun lege på vakt. Dagen begynner så bra, det er straks helg og tid for det årlige desember-treffet med jentene.
Men da en liten gutt ender på akutten, rygget på av faren, aktiveres fortida og minnene i Dagny. Det blir en tøff dag og en fortelling som tar oss tilbake til Dagnys sammenbrudd på nittitallet. Eller gjennombrudd, som jentene kaller det. De er de som er førstelinja, slik tittelen sier: De første som kommer når livet raser. De er «en beskyttende mur av kjærlighet» og er der når Dagnys forankring i virkeligheten glipper.
Fortellertalent
Romanen får meg til å tenke på danske Naja Marie Aidts «Øvelser i mørket» (2024). Også her er venninnene livbøyer når traumet regjerer, når det er et blodslit å overkomme hverdagen. Hos Linde blir alvoret stort og mørkt. Samtidig mestrer hun kunsten å skrive lettbent om det tunge, enten det er bedritne familieforhold, tap, barnløshet, ensomhet, frykt, forlatthet. Kjernen i romanen er blytung, lesningen er det ikke.
Dramaturgien i boka er god. Vekslingen mellom tidslagene gjør romanen dynamisk, spenningen holdes oppe. Linde holder igjen, baker inn tegn, og langsomt blir Dagny og hennes fortid tydeligere: Hvorfor hun bærer på denne forlattheten, hvorfor hun ikke hadde kontakt med moren, hvorfor kroppen krangler, hvorfor det å passe på Kalle var vanskelig, hvorfor hun vek unna.
Det er en sterk historie om fortidas nakketak, om kropper som bærer spor, om smerten ved å se vekk.
Første av fire
Det blir interessant å se hvilken karakter Linde følger opp med i neste bok; kanskje Therese, på vei ut av ekteskapet? Hvis noe skulle forbedres i oppfølgeren, måtte det være å gi enda mer næring til språket, uten at det går ut over det gode drivet. Å holde fortellingen stram bidrar til det.
Universet Linde har skapt så langt lover godt, også fordi det er mer å hente i Dagnys historie. Nå er det bare å vente i spenning på neste roman om de fire venninnene hvis forbokstaver – som jentene lattermildt bemerker – talende nok danner forkortelsen for posttraumatisk stresslidelse, PTSD.
SITAT: Hun skriver lett om det tunge, enten det er bedritne familieforhold, tap, barnløshet, ensomhet, frykt, forlatthet.
BILDE: Heidi Linde har et rikt forfatterskap bak seg, og skriver med både letthet og humor om livet, relasjoner og i siste bok: den uvurderlige verdien av vennskap.