Fine samtaler om litteratur og skriveliv

Kjersti Annesdatter Skomsvold er ikke redd for å vise seg sårbar og søkende, verken i eget forfatterskap, eller når hun utforsker andres. I denne nye samtaleboka om litteratur, «Jeg skriver for å bli et menneske», har hun samlet forfatterintervjuer hun har gjort på scenen (eller digitalt) over ti år, fra 2014 til 2024.

Det er en kremtopp av forfattere hun har intervjuet, syv kvinner og tre menn. Før hver samtale har hun tilført nyskrevne betraktninger; om forfatterne hun skal intervjue, om hvor grøsselig nervøs hun er, om hvor hun er i livet og skrivingen på tidspunktet da samtalene fant sted, om redsel, sykdom, skriveliv og familieliv.

I Dagbladet; Om å leve med og i litteraturen

En slik samling av forfatterintervjuer kan aldri bli så vital og spennende som levende menneskemøter på scenen. Men boka skaper en gyllen sjanse som veier opp; muligheten til å dvele ved det sagte, stoppe opp, lese om igjen.

Sterkt

Ett av de fineste intervjuene i boka er med Edward St Aubyn, forfatteren av bøkene om Patrick Melrose. Møtet finner sted i 2014. Leseren merker nok at Skomsvold er mindre dreven enn hun senere blir, men entusiasmen er desto større. Det blir et varmt og inderlig møte. De to forfatterne er helt på nett og St Aubyn virker både avslappet, lugn og morsom tross mørket som bøkene hans springer ut av.

Her er vi ved et poeng: Skomsvold introduserer i liten grad verkene hun snakker om, så at leseren har noe kjennskap til forfatterskapene i forkant, er en fordel. St. Aubyns bokserie handler om farens misbruk av ham, og eget misbruk av dop. Det er sterkt når han forteller hvor hardt det var å skrive bøkene, og hvor viktig glede i teksten er for ham. Han serverer også svingende setninger det er godt å tenke videre på.

Liv og litteratur

Skomsvold stiller spørsmål om å skrive, om bruk av selvbiografi, om steder å skrive, om prosess. Med danske Josefine Klougart snakker hun om hvem de er i teksten, i språket, om hvordan de arbeider og lever. Klougart ønsker å innta idiotens posisjon når hun skriver, boka må være klokere enn henne, sier hun.

Samtalen med Thure Erik Lund er omskrevet og krever litt mer av leseren, men rommer som alle samtalene interessante betraktninger om skrift, form, sannhet og litteratur. Det er tross alt gode tenkere dette, alle ti, eller retter sagt elleve, med Skomsvold. Med Naja Marie Aidt samtales det om språk, sorg og utmattelse, for å nevne noe.

Gull

Intervjuet med Dag Solstad er ett av de morsomste. Han blir så synlig og savnet i dette intervjuet. Skomsvold konfronterer ham med en av hans tidligere uttalelser, og både leseren og Solstad må le: «Jeg har egentlig aldri likt å skrive, jeg». En klassiker. De resterende intervjuobjektene er: Jenny Erpenbeck («Å lese er friheten til å føle»), Han Kang, Elisabeth Strout, og de to som gledet aller mest:

Samtalene med Rachel Cusk og Sara Stridsberg. Her handler det om kvinner og skrift, skriveprosess, om ikke å bli forstått. Stridsberg forteller om hvordan hun føler seg beskyttet i skrivinga, som også kan bli farlig – dette er Skomsvold opptatt av – du risikerer endring i eget liv. Stridsberg mener bøkene har påvirket både til skilsmisse og giftemål!

Mothaker

Halvparten av boka er lest på skjerm, resten med bok i hånd. Sjelden har jeg tenkt mer over forskjellen i leseopplevelse. At leseren blir mer sliten av skjerm, og leser fortere (og dårligere?), er én ting. Men å holde det fysiske eksemplaret gjør det mer fristende å notere og dvele. Boka har dessuten perfekt design, med myke permer og et nydelig omslag, som gir tidsskriftpreg. Det signaliserer hvilken type bok dette er; en bok å bære med seg, og som kan, eller kanskje bør, leses i porsjoner.

Samtalene er veldig motivert av hva som interesserer Skomsvold personlig, det kan av og til virke ekskluderende. Samtidig var dette en god bok å lese etter nylig å ha hørt flere forfattersamtaler på festival. Festivalen var fantastisk, men sceneintervjuene skapte også undring: Skal det ikke være noe motstand i en slik samtale, skal det kun snakkes om forfatteren selv, eller om karakterene?

Skomsvolds spørsmål er en utmerket motvekt. Hun undrer, er opptatt av prosess, stiller spørsmål som virker nye og kanskje fremmede for dem hun møter. Og hun gir av seg selv.

Tenke sakte

Så hva er verdien av en slik samtalebok, storparten er tross alt publisert materiale. Mange av intervjuene kan høres i Litteraturhusets podkast og koronapodkasten «How to Proceed». Verdien er påminnelsen og muligheten til å tenke saktere, dvele ved og nyte forfatternes refleksjoner. Det er godt. Økonomisk er det derimot ikke så bra å lese boka: Her er allerede nye romaner bestilt.

SITAT: Det er en kremtopp av forfattere hun har intervjuet, syv kvinner og tre menn. / Det er tross gode tenkere dette, alle ti, eller retter sagt elleve, med Skomsvold./ Mange av intervjuene kan høres i Litteraturhusets podkast og koronapodkasten «How to Proceed».

BILDE: Å lese forfatterintervjuer gjort på en scene blir aldri som å møte forfatteren, men det gir en annen gyllen mulighet: å dvele ved det sagte. / Det handler mer om å leve med og i skriving og litteratur, og om prosess, enn om bokverkene, i Kjersti Annesdatter intervjubok.