Skam på alle kanter
Hanna i Helena Lindegrens debutroman føler seg begredelig. Det er mandag morgen og hun er bakfull. Hun skal absolutt redusere på alkoholen, bare en liten klunk før hun kjører til jobben. Klunken funker supert, men på veien blir hun stoppet: «Synet er et frispark i magen fra kloss hold». Det er politiet. Kjørekortet ryker, i alle fall midlertidig.
Livet må endres, erkjenner nyskilte Hanna, med full støtte av prakteksemplaret av en storebror. Så hun flytter til den avdøde farens tomme hus, slutter å drikke, løper litt, og fantaserer om ungdomskjæresten Jonas, som i oppveksten var den kjekkeste, og «hadde noe så uvanlig som sosial kompetanse».
Alt lover godt (om man ser bort fra en periode der Hanne reiser rundt og tisser på eiendommene til overgripere i nærområdet). Hun får både kjæreste og ny jobb, men kan oppturen vare?
Dagbaldet: Skam på alle kanter
«Hær av barndomsminner»
Leseren krysser fingrene for Hanna, men helt i vater er hun jo ikke. Og hun er voldsomt ensom. Gjennom tilbakeblikk på oppveksten – forelskelsene, begjæret etter både guttekropper og gruppetilhørighet – får vi et klarere bilde av henne. Særlig interessant er det å lese om hvordan alkoholen har en så dragende og lystpreget virkning på henne.
Det får meg til å tenke på uvanlig åpen forfattersamtale mellom Vigdis Hjorth og Mímir Kristjánsson. Begge hadde samme opplevelse som Hanna, av det å begynne å drikke i ungdommen: Alkoholen fikk frem det mennesket de egentlig følte seg som/ var. Da er det ikke rart alkoholen fortsetter å lokke.
Lenge går det nye livet ganske greit for Hanna: Løpingen er angstdemper, og hun gjentar affirmasjoner som «opphøyd ro» og «bein i nesa» for seg selv. Men etter hvert kjenner hun: «Det er tungt å få med seg det jævla beinet i nesa».
Formuleringer det svinger av
Lindegren skriver sømløst og godt og har mange fine, billedlige formuleringer, som når Hanna snakker om «tyntflytende skuffelse». Hun er god på både beske og overflatiske dialoger, å spikre beklemmende situasjoner, og treffer bra når hun skaper enerverende karakterer. For eksempel Eva, Hannas studievenninne, som en dag står på døra med «ufordragelige» tvillinger og flytter inn. Et invaderende menneske.
Det er både gøy og stressende å lese om. Inntrykket er likevel at boka blir for pratsom og omstendelig. Både i skildringen av Hannas nåtidsliv og i tilbakeblikkene på ungdomstida. Den sitter hardt fast i Hanna, ikke minst sorgen over ikke å ha kontakt med bestevenninnen Nina. Helt ny oppleves rammehistorien heller ikke; plaget sjel flytter tilbake til hjemstedet og tomt barndomshjem for å få orden på livet.
Særlig går tankene til Lindegrens landskvinne og forfatterkollega Mirja Unge. Også Unge skriver om å komme hjem til den svenske landsbygda og minnes oppvekstsvilkår preget av vold, overgrep, ungdommens råskap og alkoholisme. Hanna tenker: «Alle jeg vokste opp med har fedre som drakk for mye». Begge forfattere er gode naturskildrere, Lindegren er morsommere, mens Unges stil er råere og mer poetisk.
Løfterik
Når «Stort sett menneskelig» likevel oppleves løfterik, skyldes det skildringen av alkoholens grep om merkelige Hanna, vakre naturskildringer og Lindegrens åpenbare talent for å smi setninger det svinger av, som stopper- og gleder leseren.
Skammen Hanna kjenner på, fra både fortid og nåtid, kan for eksempel formuleres slik – som erkjennelse og som følelse: «En viss type skam blir aldri helt kald», og «Skammen skitne vann steig i meg».
SITAT: Hun er god på både beske og overflatiske dialoger, spikre beklemmende situasjoner, og treffer bra når hun skaper enerverende karakterer. / Leseren krysser virkelig fingrene for Hanna, men helt i vater er hun jo ikke.
BILDE: Skuespiller og komiker Helena Lindegren har en god nese for både det komiske og tragiske. / Den svenske skuespilleren og komikeren Helena Lindegren har fått mye ros i hjemlandet for debutboka «Stort sett menneskelig».