Sommeraffærer

Etter full hytte en uke, er jeg alene et par dager. Og lykkeligvis er det blæst- og regnværsdag. Både naturen og jeg har lengtet etter det, etter uker med strålende sol. For når det er sol og godt vær, er man ute, har jeg vokst opp med. Det er vidunderlig med en innedag i ny og ne, særlig for oss som ikke er gode ute-lesere. Så i dag samler jeg tankene, gjør litt husarbeid, drikker kaffe og skriver litt, synkroniserer hode og kropp. Senere en liten tur i vinden, før lesning og fyr på peisen. Jeg er tross alt en frysepinn, og peis er herlig meditativt.

MØTER VED MILEPÆLER

Så litt om årets sommerlesning: Hittil har jeg bare gjenlest. Lurer på om det er en alders-greie. Noe med å møte sitt tidligere jeg, og den leseren jeg var, kan hende. Men først og fremst er det gjenmøte med bøker som jeg likte veldig godt. Og jeg har ikke blitt skuffet foreløpig. Leser alltid minste én eldre klassiker om sommeren. I år har jeg gjenlest Bjørnstjerne Bjørnsons Fiskerjenten (1868). For en tid tilbake leste jeg hans Synnøve Solbakken, helt ok lesning, men syntes det ble litt … enkelt. Fiskerjenten er mer sammensatt og strekker seg over flere generasjoner. Særlig er det Fiskerjenten, det «uekte» barnet Petra, og hennes sterke, ugifte mor som skildres.

Boka er en bygdelivsskildring, folkelivsskildring. Fiskerjenten selv er vakker og har mange beilere. Det får henne i knipe. Men i motsetning til Homers Penelope (som jo nå er i vinden pga Christoffer Nolans nye film om Odyssevs – skal ses), greier hun ikke å håndtere dem, og det blir lynsjestemning i kystbyen. Ingen liker den som stikker seg ut. Folkemobben fordriver henne, og hun ender på en prestegård i Bergens-området. Da hun første gang går i teateret, forandres hun for alltid. Petra vil ikke gifte seg. Hun vil bli skuespiller.

Romanens sluttparti er langtrukkent, og munner ut i en diskusjon om synd og religion, særlig versus spill og skuespill. Visstnok er Petra delvis modellert etter forfatter Magadalena Thoresten. Jeg likte å lese romanen, men det er jo nokså håpløst at Bjørnson fikk Nobelpris, men ikke Ibsen.. Jeg holder også mot Bjørnson at han anbefalte Amalie Skram å skrive en lykkeligere slutt på romansuklusen Hellemyrsfolket (fire fantastiske romaner)! Heldigvis fulgte hun ikke rådet.

Ellers har jeg gjenlest Joan Didions Blue Nights – om datterens sykdom og død – og De magiske tankers år – om ektefellens plutselige dødsfall. Pussig nok syntes jeg nå Blue Nights var best. Tidligere var det omvendt.. Da jeg anmeldte Blå netter (https://www.dagbladet.no/kultur/nar-du-leser-boka-hennes-vil-du-ha-mer-av-alt/63368972) om datteren, fornemmet jeg at Didion holdt igjen, på et vis, særlig i blikket på seg selv som mor. Det tenkte jeg ikke nå, er vel mer kritisk som kritiker enn som lystleser da! Gjenså i samme slengen dokumentaren om Didion, laget av nevøen (2017). Ligger på Netflix, anbefales! Notes til John er Didions siste bok, utgitt post mortem, til betydelig diskusjon. Er usikker, men må vel lese den også. Noen som har lest?

Så har jeg gjenlest Roy Jacobsens Vidunderbarn. Ble like rørt av denne fortellingen nå. Et utrolig finstemt, ømt, og litt nostalgisk portrett av Norge på sekstitallet, og av en komplisert relasjon mellom en alenemor og sønnen, fortelleren. En drabantbyroman, en Osloroman. Anbefaler den på det varmeste, og tenker på den i sammenheng med Jacobsens lille perle På randen av Vigeland (2019) – en personlig fortelling om barndommens hemmeligheter. Hvordan forfatteren skildrer menneskene er bevegende: hemmelighetene mellom dem, det usagte, det vonde, det store hengivenheten som finnes der, i forholdene, tross alt.

Videre har jeg gjenlest Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen. Hun er en veldig interessant forfatter, som de siste årene også har markert seg som en av våre betydeligste samtidsdramatikere. Så nylig hennes Han andre på Nasjonalteateret, en veldig god opplevelse. Vær snill med dyrene handler om skilsmisse, om moderskap, om egentillit, og mye annet. Som Rachel Cusk i Etterspill, tenker også fortelleren hos Isakstuen: Det er mine/mitt barn når skilsmissen er et faktum. Har også begynt på Isakstuens roman Rase, som jeg anmeldte da den kom i 2018 (Redd for å skade barna). Igjen fascineres jeg av trøkket og intensiteten Isakstuen skriver med, den høye temperaturen, som ikke minst finnes i hennes roman Mine venner (Det koker når Monika Isakstuen retter skytset mot venninneforhold – Maya Troberg Djuve). Raseriet, skarpheten, humoren og smertepunktene hun hele tiden utforsker.. veldig spennende. Tror jeg kalte henne Norges dristigste forfatter – hun skriver med risiko, det kan jeg like. Og kanskje liker jeg temperamentet i skrivingen hennes særlig godt, den er så annerledes enn min egen: Raseriet, risikoviljen, intensiteten, og den høye pulsen i romanene.

En barneroman må også med: Leser som ofte før om sommeren Astrid Lindgrens Vi på Saltkråkan. Har skrevet om den på @sansforbok. (Maya Troberg Djuve (@sansforbok) • Instagram photos and videos ) Løv it. Og faktisk, når jeg tenker på det – Lindgren/Jacobsen/Isakstuen – alle tre har en vidunderlig evne til å favne både det smertelige ved et menneskeliv (det er som kjent synd på menneskene (Strindberg)), men også komikken. Både litenheten og storheten i oss vises frem. Da jeg begynte å lese Isakstuen, tenkte jeg lenge på henne som en «arvtaker» etter Vigdis Hjorth, så skarp og morsom. Nå har det vært mye teaterarbeid på Isakstuen, jeg er spent på hvordan romankarrierer hennes fortsetter.

Og tl sist: Har omsider begynt på det som skulle være hovedleseprosjektet mitt i år, Roy Jacobsens Seierherrene (Den er tross alt over sekshundre sider:). Jeg likte den veldig godt da jeg leste den på begynnelsen av nittitallet (kom i 1991), derfor tar jeg den frem. Skal innrømme at jeg synes den første delen, om fattigdom, fiske og slit på helgelandskysten, er drøy (mer engasjerende i Jacobsens Barrøy-bøker), men nyter desto mer Marta og halvsøsteren Snøfnuggets historie når de ankommer Oslo for å søke huspost. Fjortenårige Marta ender i en sakfører-villa på Grefsen, og vi følger henne frem til etterkrigsåra.

Del 2 av romanen handler om en av Marta og Franks tre sønner. Rogern, som også er med i Vindunderbarn. Det er Rogern som forteller i denne delen, og blikket på tida, jentene, brødrene og moren rører: «Alt muttern gjorde gjorde hun for andre».  Fortellingen begynner, som Vidunderbarn, sommeren da alt forandret seg. I Seierherrene er året 1966. Det er noe så hjemlig over disse bøkene for meg, jeg kan ikke helt sette fingeren på det. Men med noen bøker er det sånn: De er hjemme, og vi elsker dem. Tenker av og til på noe Per Petterson har skrevet om Karen Blixens Den afrikanske farm. Etter husken: Hun ser tida fra et overordnet sted. Tida og overordnet, er stikkordene. Bøkene føles essensielle.

Gleder meg til fortsettelsen. Ha en god, god sommer, med lave skuldre, mye pust, mye vennlighet, og selvfølgelig, mange gode bøker!