Skandaleomsuste skilsmissememoarer

Belle Burdens memoarer om egen skilsmisse fra finans-ektemannen har toppet New York Times’ bestselgerliste og er et fascinerende innblikk i amerikansk overklasse-liv. Samtidig kommer vi tett på et menneske som opplever en brutal livskrise, der familieidyllen på et øyeblikk forvandles til et bekmørkt kaos av sorg, bekymring og forvirring.

Burden, som kommer fra en familie av prominente- og kjente amerikanske sosietetsfolk, får livet snudd på hodet i koronapandemiens første dager. I frykt for smitte flykter hun, ektemannen og to av barna fra New York City til sommerhuset på Martha’s Vineyard. De har knapt rigget seg til da Burden får en tekstmelding fra en fremmed mann. Beskjeden er: Ektemannen din er utro med kona mi.

Fremmede

 

Verden kollapser for Burden. Ektemannen forlater dem dagen etter. Over tjue års ekteskap er som pulverisert, uten et eneste forvarsel. Vantro, frykt og også skam lammer femtiåringen: Hva skjedde? Kjente hun overhodet mannen hun var gift med? Iskaldt vender han ryggen til alt de har skapt sammen, også barna.

Skandaleomsust bestselger om sjokk-skilsmisse

Skandale

Deler av Burdens fortelling ble først publisert som essay, før hun skrev den ut som memoarer. Hun tar oss med gjennom et helt kjærlighetsforhold, fra den rosa begynnelsen til den grimme slutten; til uenighetene om ektepakten og rettssaken som nærmer seg. Hun prøver å forstå det som rammer henne, og ser både på egen- og ektemannens (som hun kaller James) fortid. Og hun forteller godt.

Responsen på boka har vært massiv. Mange har takket, og mange har kritisert henne, særlig for å utlevere barna. The New Yorker har gått igjennom riktigheten i det hun påstår. Særlig går kritikken på Burdens tilsynelatende angst knyttet til det økonomiske. Og det er forunderlig at en advokat som henne lar seg styre av James’ forgodtbefinnende når det gjelder felles økonomi.

Da de gifter seg sier Burden opp jobben for å ta vare på barna, for at James skal gjøre karriere. I byen føler hun seg dum som gjør dette. I rikmannsparadiset på Martha’s Vineyard er de fleste kvinnene i samme bås: Velutdannede og hjemmeværende. Verre er det at hun omgjør ektepakten som skulle beskytte henne. Hun kjøper boligene deres med egne, arvede midler og fører dem opp på begge. Samtidig godtar hun at pengene James tjener, bare skal være hans.

Hevn

Boka kunne vært den ultimate hevn, men oppleves ikke slik. Burden skriver hvordan hun kroppslig lengter etter James, lenge etter bruddet. Hun fremstiller ham som en fantastisk fyr på mange måter, selv om hun blir slått i bakken av hvor fremmed og kald han blir, og hvor ekstremt pengeopptatt. Faktisk bygger hun opp til at skilsmissen nærmest skal ende med ruin for henne.

Dermed blir avslutningen nesten (et heldig) antiklimaks. Det virker som Burden har vært mer opptatt av dramatiske virkemidler enn etterrettelighet her. Når hun i tillegg har – som The New Yorker finner ut – millioner av dollar i formue, virker det lite å være nervøs for. Men det er klart; det koster å tilhøre overklassen, med internatskoler, tjenestepiker, barnepiker, store hus og private strender.

Blottstiller bedraget

Burden snakker fra et privilegert ståsted, men det er lite å kritisere, som enkelte har gjort. Ytringsrommet skal være like stort for henne. Og hun tegner et sterkt bilde av katastrofen som rammer henne: Følelsen av uvirkelighet og fullstendig forvirring over ektemannens adferd, bekymringen for barna, støtten- og uvennlighetene fra de porsche vennene. Hvor blytungt alt er i akuttfasen, selv å få satt inn melka.

Boka er et forsøk på å forstå. James var kjærlig helt til han vraket alt, tenker hun. Tjueto lykkelige år av livet må gjennom pinefull revurdering: «Hva om hans historie alltid hadde vært en annen?» Tidvis er det i overkant med detaljer; om egen prakteksemplar-adferd, om familiens posisjon og celebre venner osv. Det er i skildringen egen og andres reaksjoner på skilsmissen at hun er best. Her tar hun også et kjønnsperspektiv, det er interessant:

Hun beslutter å bryte mønstret de bedratte kvinnene i familien har hatt. Hun vil ikke tie, men blottstille. Sånn sett er boka også et kampskrift. «Fremmede» har ikke litterær tyngde alla sorgmemoarene (for dette er en bok om rå sorg) til Joan Didion eller Joyce Carol Oates. Derimot er boka er en lettlest og fascinerende fortelling – om å karre seg ut av en durabelig pøl av livssmerte.

SITAT/Fascinerende: «Men det er klart, det koster å tilhøre overklassen, med internatskoler, tjenestepiker, barnepiker, store hus og private strender».

BILDE: BLIR FILMATISERT: Belle Burdens skilsmisse-memoarer har skapt baluba og skal filmes med Gwyneth Paltrow i hovedrollen.