Det går ofte går til helvete for karakterene i Erlend Loes romaner, i alle fall nesten. De responderer på livskrisene som finnes i rikt monn i dette universet, med flukt, resignasjon og regresjon. Forhastede konklusjoner er gjengs: Sex med dyr, hamring på bankebrett eller å rigge seg til hengetelt i furua utenfor ekskonas hus, forekommer aktørene å være adekvate reaksjoner på livets slag.