«Det var sjølvsagt at mødrene fantes der, bak blomsterkrukkene i vinduskarmen», skriver Kjersti Eriksson i denne hyllesten til mødrene, til deres liv og deres hjemarbeid på femtitallet, som gikk upåaktet hen, knapt verdt et skuldertrekk. Nå, som aldrende, ser fortelleren tilbake på barndom og oppvekst …